[Timar]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jøss, hyacinth, så snedig, jeg kjenner meg ikke igjen på en eneste flekk. Jeg tenker at hun har det perfekte liv. Hun er glad uansett. Fred og ro: deilig å sove i en deilig seng eller en solflekk. Tur? Jippi! Kos? Jippi! Lek? Jippi! Ingenting? Jippi, ny blund!

I mitt neste liv vil jeg være labrador.

Labrador eller kastrert hannkatt! (Vi har en sånn også, en særdeles bortskjemt, velvoksen utgave. Snakker om å leve det gode liv, med 4 stk som står på for å opprettholde tilnærmet døgnåpen service!)

Jeg kan likevel forstå tankegangen din, Hyacint. Tidvis tenker jeg jo det samme. Jeg tenkte forøvrig det samme om ungene også, da de var små. Hvordan de var fullstendig prisgitt oss og vår innsats og evne. Men så ser jeg også hvor lite som skal til for å gjøre hunden vår glad. Og hvor mange glade øyeblikk hun har i løpet av et døgn. Og hvor intenst dypt hun sukker når hun deiser ned for langlur nummer 7 den dagen.