[Bluen]

1. Odd W. Surén: For hva det er verdt (som alltid underfundig og morsomt, men historien trekker litt ned. 5.)
2. Ian McEwan: Solar (velskrevet og litt treg begredelighetsskildring med innslag av komikk. 4.)
3. Martin Skjekkeland: Dialektlandet (veldig grunnleggende og lite nyskapende innføring i norsk dialektlandskap. 4/3.).
4. David Nicholls: One Day (seig og bare litt morsom, men gripende og minnefremkallende. 5/4.)
5. Ingvar Ambjørnsen: Galgenfrist (litt poengløs og hardkokt sjangerbastard, men drivende nok. 4.)

6. Amal Aden: Se oss (ikke så godt skrivehåndverk, men rystende skildringer av somalisk miljø. 4/3.)
7. Christer Mjåset: Legen som visste for mye (deilig lettlest og spennende legekrim som trekkes litt for en vag avslutning. 5/4.)
8. Jo Nesbø: Hodejegerne (som alltid drivende nok, men for mye av en usannsynlig røverhistorie. 4/3.)
9. Karin Alvtegen: En sannolik historia (gode intensjoner i Alvtegens første roman, men det blir litt mange klisjeer. 3/4.)
10. Kristian Fjellanger: Feit. Mitt liv som tjukkas (ærlig, tankevekkende og galgenhumoristisk om veien mot å bli tynn. 4.)
11. Carin Gerhardsen: Vyssan lull (troverdigheten kan kanskje diskuteres, men dette var drivende og ga leseglede. 5/4.)

12. Kjell Eriksson: Kjell (småmorsom, litt sår og kjenkjennelig skildring av rekkehusoppvekst. 4.)
13. Ebba Haslund: Sekskanten (for så vidt et interessant generasjonsportrett, men fremstillingen er ufokusert. 3/4.)
14. Jørgen Brekke: Nådens omkrets (boblende, makaber og deilig fortellerglede i sjangertro krim om gamle bøker. 5.)
15. Larsson, Läckberg, Mankell, Nesser, Theorin: Den svenske gullrekka (svenske krimnoveller helt på det jevne. 4.)
16. Anna Bache-Wiig: Lasses hus (lettlest og på et vis fengslende roman som blir litt uforløst. 4.)
17. Ketil Bjørnstad: De udødelige (sedvanlig ordrik, dramatisk og iblant humremorsom generasjonsroman. 4.)
18. Gaute Heivoll: Før jeg brenner ned (spennende dokuroman som er både mørk og vakker. 5.)

19. Carl Frode Tiller: Innsirkling 2 (velskrevet, langsomt og i overkant svart, som vanlig fra den kanten. 4.)
20. Arne Hjeltnes: Ivar Nimme (grusomt kjedelig røverhistorie om en grisebondes kamp mot makta. 3/2.)

21. Mons Kallentoft: Sommardöden (noe pompøs og langdryg krim som redder seg inn på å være spennende. 4.)
22. Jan Mehlum: Bake kake søte (som vanlig drivende fra Mehlum, men ikke hans beste. 4.)
23. Olaug Nilssen: Få meg på, for faen (anmassende roman som har sine øyeblikk, men særlig morsomt er det ikke. 3.)
24. Amal Aden: Det skal merkes at de gråter. Om likestilling blant somaliere i Norge (viktig stoff, men det er noe lettvint over fremstillingsformen. 3/4.)

25. Tove Nilsen: Nede i himmelen (varm, søt og sår ungdomsberetning fra Bøler. 5.)
26. Sofi Oksanen: Stalins kossor (ikke dårlig, men tung og traurig beretning fra litt for mange epoker. 4/3.)
27. Erlend Loe: Stille dager i Mixing Part (i de beste stunder humremorsom, men ganske tøvete. 4.)
28. Ian McEwan: Svarte hunder (grei nok, men litt uforløst og ubegripelig om livssyn og vendepunkter. 4.)
29. Anne Lindmo og Helle Vaagland: Heia mamma! (helt OK tidtrøyte, noe overdrevet, men også gjenkjennelig. 4.)

30. Helene Uri: Kjerringer (de bange anelsene fra åpningen forsterket seg hele veien - pinlig! 3.)
31. Jan Mehlum: Madrugada (krim på det jevne fra Mehlum, langt fra hans beste bok. 4.)
32. Thomas Espedal: Imot kunsten (bok om familie og savn som gir et blandet inntrykk, tidvis stort. 4.)

33. Henning Mankell: Italienske sko (en smule langtrukken og melodramatisk ensomhetsbeskrivelse. 4/3.)
34. Jan-Erik Fjell: Tysteren (helt grei krim, men litt for hardkokt og språklig slurvete for min smak. 4.)

35. Marianne Fredriksson: Ondskans leende (noe sjablongmessig og forutsigbar historie, men i det minste lettlest. 4/3.)
36. Jo Nesbø: Gjenferd (boka leser seg nesten av seg sjøl, men det er ikke Nesbøs beste. 4.)
37. Mia Skäringer: Dyngkåt och hur helig som helst (trass i fin blanding av humor og alvor er det noe litt uspiselig over det. 4/3.)
38. Karin Gerhardsen: Helgonet (forunderlig overflatisk og lite engasjerende; en solid nedtur. 3/4.)

39. Heidi Linde: Nu, jäklar! (endelig en opptur! Lett, men varmt, fint og velskrevet. 5.)

40. Frode Grytten: Saganatt (å, som den taper seg! Første del er herlig og morsom, tredje ufattelig kjedelig. 4/3.)
41. Tore Renberg: Dette er mine gamle dager (starter nydelig, men jeg lurer på om historien er litt tynn til å bære en hel roman. 4/5.)

42. Helene Uri: Dyp rød 315 (vondt å lese, men ingen dårlig bok - Uri vet å trykke på de riktige knappene. 4.)

Med 42 bøker ble dette et leseår noe under pari for mitt vedkommende - målet var vel rundt 50 bøker. Særlig i andre halvår har jeg hatt lesesperre i perioder.

Årets favoritt: Nu, jäklar! av Heidi Linde var en lett og fin bok som lyktes i å vekke leselysten min til liv igjen.
Årets flopp: Ivar Nimme av Arne Hjeltnes - ubegripelig liksom-morsom bok som for alvor fikk meg til å lure på om jeg ikke skjønner vestlandshumor.
Årets "opp som en løve og ned som en fell": Saganatt av Frode Grytten. Den første boka er særdeles morsom og fint skrevet, men så raser det hele voldsomt sammen med en tam del 2 og en ubeskrivelig kjedelig del 3.