[kie]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Men hvorfor er man da hjemme? Det er mer slitsomt enn en vanlig jobb, og så får man betalt engang? Jeg har jo vært hjemme en periode selv, men det var jo for å slappe av litt/få mer tid sammen med barna, jeg ville jo aldri i livet ha gjort det hvis det var kjempeslitsomt.

Nå er jo min erfaring litt spesiell kanskje. Men barnehagetilbudet var elendig for spesielt ett barn. Han hadde det virkelig ikke godt og bare hylte ofte, ble straffet urimelig og fikk ikke medisinen han skulle.

Jeg brukte mye tid og krefter på å skape et strukturert opplegg der vi trente på turtaking, blikkontakt, jeg betalte for timer hos logoped som ga meg opplæring og så gjorde jeg øvelsene med ham. osv. Nå, mange år senere er diagnosen atypisk autisme på plass og utredningen viste jo hvorfor en-til-en er den eneste gangbare løsningen. Hvorfor en bråkete barnehagesetting var uholdbar osv. Den gangen var det ingen diagnose. Jeg så bare at ungen min trengte noe, at alternativet var elendig og så gjorde jeg det.

Så da jeg var hjemmeværende var det omtrent som en "hjemmebarnehage". Vi startet dagene på samme tid, skilte mellom "arbeidsdag" og fritid og jeg hadde et opplegg. Veldig givende og koselig osv. Men jeg synes det å jobbe fulltid utenfor hjemmet var mindre krevende.

Jeg tror også mange av de som er hjemmeværende gjør en skikkelig innsats, uavhengig av diagnoser eller ei. Og da kan man ikke helt sammenligne det med fritiden man tilbringer sammen som familie.