[Inagh]

Det er hipp som happ om det er mannen min eller jeg som kjører småturer, kommer an på humør og dagsform på oss begge. På langturer veksler vi på å kjøre. Jeg kan fint kjøre langtur aleine. Jo større bil, jo bedre å kjøre, elsker å være dronninga på veien. Jeg kan ikke fordra små biler. Jeg kjører like gjerne på motorvei som skogsvei. Jeg trives dog ikke med å kjøre andres biler, da jeg er livredd for ar noe skal skje med bilen mens den er i min varetekt. Jeg stoler på meg sjøl og mine evner, jeg stoler ikke på mine medtrafikanter.

Bytrafikk er greit for meg, jeg var en racer på å lukeparkere da jeg bodde, og kjørte bil, i Oslo. Nå har jeg nesten aldri behov for å lukeparkere lenger, så akkurat det er jeg rusten på.

Jeg har aldri kjørt med tilhenger av noe slag, jeg tror ikke jeg har lov, i forhold til førerkortet, å kjøre noe annet enn sånne bittesmå tilhengere, så jeg har egentlig aldri forholdt meg til muligheten for å gjøre det. Har vel egentlig aldri hatt behov for det heller.

Jeg valgte å ta det som et kompliment, da min gamle far en gang i tiden, med stolthet i stemmen, erklærte at jeg kjører som en mann.