[Benmurphy]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

For ordens skyld; jeg vet ikke helt om jeg er enig i offerrollen hun gir familiene, men jeg tror hun toucher litt innpå noe som er viktig. Dette med nedvurdering av omsorgsarbeid.

Har man vært ute av arbeidslivet på grunn av omsorgsarbeid så er det i beste fall en gyldig grunn. Sjelden snakker man om erfaringen og kompetansen man opparbeider seg i den settingen. Akkurat som man gjør i yrkeslivet.

Det er jeg jo enig i, og der kan vi helt sikkert ha fordel av en annen tilnærming, både for samfunnet og individets del. Men saken er jo at mye – kanskje det meste – av det hun fremstiller som problemer er veldig tett knyttet til den positive utviklingen vi har hatt i samfunnet i etterkrigstiden. allium sier jo at kronkøren kan bedre, og det får vi jo virkelig håpe. Men i det hun faktisk har skrevet dikter hun jo i stor grad opp ting for å underbygge sitt reaksjonære prosjekt:

Sitat:

Videre omfavner man ukritisk trender som eksperimenterer med eller utfordrer holdbare og velprøvde institusjoner (…)

Dette er en fin oppsummering av myten om det fantastiske 50-tallet, og det er bare sludder. Ekteskapet har alltid vært i forandring. Forandringer som at kvinnen kan beholde eierskap til sine penger, og at man relativt enkelt kan få skilsmisse om man har det fælt, er faktisk gode forandringer. Men fra et katolsk ståsted er det naturligvis et onde å oppløse et ekteskap selv om en familie er komplett dysfunksjonell.

Ben "her i virkeligheten derimot" Murphy