[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Fluke, her.

Hva er det dere sier? At åndelighet og humor ikke hører sammen? Jeg kjenner en del prester, og de evner å være banrlige, livsglade og de eier da såvisst ironisk humor alle sammen. Dere må ha truffet feil folk.

Jeg har festet mye med prester, riktignok presetstudenter, men de er ferdig utdannet nå, de fleste av dem. Men det å være statskirkeprest utdannet på TF er mye lettere å forholde seg til enn sånne flagrende røkelse-åndenes makt-folk. Prester er akademikere (dermed utdannet innenfor en tradisjon som er forskingsbasert og forutsetter en viss kritisk sans = fornuft) og gjør en fantastisk jobb for folk i livets overgangsfaser og i vanskelige perioder og ved kriser. Prester er ikke døllere enn leger og jurister i snitt. prester er ikke generelt humørløse, slik selvhøytidligere "åndelige" er. Folk innenfor statskirkekristendommen går et an å forholde seg til, mens jallakrystallgjengen avviser konsekvent alt som minner om forsking, fornuft, etterprøvbarhet eller alminnelig nysgjerrighet. Den såkalte åndeligheten er generelt lureri med ulike props a'la krystaller, innebærer ofte avhending av større pengesummer til en eller annen sjarlatan som gir deg de svarene du vil ha. Og klart de som tror på dette ikke kan ha humoristisk sans, for hadde de hatt det, ville de skjønt at det var urkomisk å spørre en krystall om hva man skal gjøre.

Opprinnelig lagt inn av Sokk, her.

Mener dere at den torsken jeg kjenner, han med cordfløyelsbuksene, lever et dobbeltliv? De skumle tatoveringene har jeg aldri sett - derimot har han av og til litt tusj på kontorfingrene sine. Og så sier han at han ikke kan oppholde seg i røykfylte lokaler pga astmaen! Nei nå, altså.

Torsken lever et dobbeltliv. Forsker om dagen, fjasejuntamedlem om natten.