[Alfa]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Men da handler det vel ikke lenger om ungenes behov, da handler det om foreldrene? Min tante er en "følger" og lever gjennom ungene. Hun gjør ingenting for seg selv, men har enorme ambisjoner på vegne av ungene og kjører og henter og henger rundt i timesvis mens de gjør ting og har sammen med lignende gale mødre laget et miljø, og får vel fylt en del av sine sosiale behov gjennom å sitte på sidelinjen og rope ting. Det går bra med han ene, for han kan leve opp til ambisjonene, han er et idrettstalent og god til alt. Han andre, derimot, er en liten vimsekopp som er helt superduperskjønn, men passer ikke inn i fht min tantes krav. Stakkars gutt.

Eg synest du er litt i bastantaste laget her, Mim. For meg er det også eit poeng med å ikkje ha så mange born at eg ønsker å vere handballtrenar, og å følge mitt/mine barn på slike aktivitetar. Det blir temmeleg nedlatande å hevde at det å ønske å vere med i miljøet handlar om å leve gjennom ungane. Eg var handballtrenar i mange år før lille A fart fødd, men ser at det ikkje er så lett å kombindere med fleire born som skal følgast opp på andre område. Når lille A vert stor nok vil eg difor trene hans lag, og ha ambisjonar på eigne vegne. Samtidig.

Og berre så det er sagt: nei, eg pressar han ikkje inn i mine krav. Han elskar fysisk aktivitet og spesielt handball.