[Bluen]

Jeg fikk ånden over meg og ble ferdig med boka i går kveld. Jeg synes det var en god leseopplevelse, og koste meg masse underveis. Likevel må jeg innrømme at jeg ikke var udelt glad for den retningen boka tok et stykke uti andre halvdel. Vel står det undergangsroman på omslaget (jeg har åpenbart andre opplag, med utdrag fra anmeldelser på innbretten), så jeg var advart, men jeg er generelt ikke så glad i overdrevne "urealistiske" vendinger i bøker. Da føler jeg meg ofte dum fordi jeg blir usikker på skillet mellom de ulike planene i boka - en forholdsvis realistisk skildret virkelighet og en fantasifull dommedag, nærmest. Det ligger sikkert en mening i dette, men dum som jeg er, skjønner jeg sjelden slikt.

Ellers leste jeg med stor glede skildringene fra forstadssverige, der jeg selv tilbrakte to måneder sist vinter - bl.a. med en strålende handletur på Kista Galleria. Jeg bifaller også musikkreferansene fra 80-tallet, ikke minst kompisens likhet med min brors store helt Ian Curtis. Videre er jeg redd jeg gikk glipp av mange referanser til de opprinnelige Albert Åberg-bøkene, som jeg ikke husker annet av enn "jeg skal bare".