[kie]

Det jeg reagerer på er utsagn som "skadet for livet" osv. Altså påstander om at det er uopprettelige skader bestandig. For det er det ikke alltid. Store skader, ja. Tøffe utfordringer? Ja.

Men permanente skader som man bare passivt må godta at er der for evig og alltid? Ikke tale om.

Min erfaring er at det for meg var fullt mulig å bli et helt menneske igjen. At eventuelle skader lot seg reparere og at erfaringene den prosessen ga faktisk ga meg noe verdifullt. Skaden er reparert. Den positive ballasten reparasjonsprosessen ga meg nyter jeg godt av den dag i dag.

En dag i året feirer jeg meg selv. Det er årsdagen for en voldtekt. Jeg nekter å godta at det får være voldtektsmannens dag. Den er min. Jeg har tatt den tilbake. En feiring av hvordan jeg bit for bit tok tilbake livet mitt og at jeg faktisk klarte det. Ikke bare delvis, men helt.

Jeg blir provosert når noen ved å klassifisere meg og andre som "ødelagt for livet" faktisk prøver å gi overgriperen biter av meg som jeg har kjempet for å få tilbake. Jeg er nemlig bare min. Verken overgriper eller voldtektsmann klarte å ødelegge meg for livet. De gjorde et realt forsøk, men de klarte det ikke. Og det betyr det mye å bli trodd på uten at jeg dermed skal bagatellisere andres opplevelser.