[Inagh]

Da jeg var i slutten av tenårene hadde jeg en herlig hund som var skikkelig furten. Fikk hun ikke vilja si, gikk hun inn på rommet mitt, la seg langt under senga og gjemte snuta i labbene. Der lå hun lenge og vel - og passet på å gi fra seg små lidende sukk og klynk i ny og ne. "Hør hvor fælt jeg har det!"

Foreldrene mine måtte dessverre omplassere hunden da jeg flyttet hjemmefra for å studere. Hun kom til et eldre ektepar som bodde langt inne i skogen, og slo seg godt til ro der. Hun elsket å dilte i hælene på far i huset.

En dag hadde mannen gått på besøk til en kamerat. Hunden hadde diltet etter, men hadde ikke fått lov å bli med inn. Da hadde bikkja bråsnudd og løpt hjem. Hun hadde gått og lagt seg ved ovnen og furtet. Mannen kom hjem etterhvert. Normalt sett gikk hunden fra konseptet av glede ved slike hjemkomster. Denne gangen ble han ikke verdiget et blikk en gang. Han hadde forsøkt å lokke og lure, godsnakke... Bikkja overså ham totalt - og en liten stund etterpå hadde hun reist seg - luntet bort til kona i huset, lagt hodet i fanget på henne og sukket tungt.

Den bikkja var noe for seg selv.