Nei er nei
Er det sånn hos dere? At har man først sagt nei så har man det og da endrer man ikke mening selv om man underveis finner ut at det opprinnelige svaret kanskje ikke var det riktige?
Jeg var sånn tidligere, men har endret meg der. Kanskje har det sammenheng med at guttungen har blitt større. Men, jeg synes å huske at jeg endret meg ganske tidlig.
Jeg mener, hvorfor tviholde på et nei, dersom jeg innser at det er feil? Jeg endrer ikke standpunkt på bakgrunn av sutring, men på bakgrunn av vettuge argumenter eller tid til ettertanke. |