[Polyanna]

Vi har kalt opp alle tre. Første etter min farfar, andre etter mannens mormor (men lett omskrevet) og tredje etter min far.

Jeg liker oppkallinger og tiknytningen det gir til slekt og storfamilien. Min far er for eksempel igjen kalt opp etter sin onkel som forsvant på havet. Og min farfars navn har gått igjen i flere hundre år.

Og så trigger det endeløse "ja, jommen er han lik navnen sin! NN pleide også alltid å....." osv.

Det hender jeg tenker at mellomjenta burde vært oppkalt etter min manns farmor, Inger. Det er jo et pent navn også, syns jeg. Men hun var et rablende galt (om enn festlig) fruentimmer, og da ville vi ikke. Nå viser det seg at mellomjenta har ganske mye etter sin farmor i det ytre, og både festlig humør og kreativitet også. Men med navn i tillegg kunne det kanskje blitt litt i overkant.