[Perhonen]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Du har rett i at det er forskjell. Det er forskjell på funksjonshemminger, på funksjonsnivå og det er store forskjeller innenfor en og samme diagnose. Det er forskjell på hvor problemene utarter seg mest. Det er også store forskjeller på foreldre og hva de makter. Ikke bare av rent fysiske arbeidsoppgaver.

Har de sagt til deg at barnet er i barnebolig fordi det ikke oppfylte forventningene?

Ja. De forventet ikke å få et barn med en funksjonshemning. Og faren skammer seg dypt over barnet sitt. Jeg er ikke fullt så sikker på mors følelser, hun er veldig styrt av hva hennes mann sier og mener.

For faren ble gutten en "klamp" om foten, fordi han egentlig ikke ville ha barn, på grunn av at han ville prioritere karrieren sin. De hadde tenkt seg en løsning som hovedinnlegger, der de skulle jobbe som før, ha en nanny som leverte barnet i barnehagen om morran og hentet om kvelden, og så være sammen med barnet i helgene.

De fysiske arbeidsoppgavene med barnet er ikke så tunge. Han gjør det meste av det andre barn gjør. Han har dårligere språk enn jevnaldrende, og lærer ikke på samme måte. Du får heller ikke samme respons. Jeg har hatt en del med ham å gjøre og det å få et smil er helt fantastisk. Han gir generelt liten respons. Ellers kan man vel si at han er høytfungerende. Han har de typiske kjennetegn på autisme, som dårlige sosiale og kommunikative evner.
(noe som vel kan sies om mitt eget barn også. )

Og det er klart at det er sårt når andre forteller om sine fantastiske barn og alt de gjør og oppnår, og en selv vet at slik vil ens eget barn aldri bli. Det er kjempevondt. Hver gang noen spør hvordan går det nå har jeg mest lyst til å la være svare. Og jeg hører at "mitt barn gjør sånn og sånn, og skal begynne der og der, og gjør det så og så godt på skolen", men mitt eget barn egentlig ikke har vært på skolen på fire år.

Så jeg er enig med hovedinnlegger i at å få barn er ikke alltid slik man tror, og man kan måtte gjøre noen omprioriteringer.