[Perhonen]

Egentlig ikke for å forsvare meg, men er det ikke en ørliten forskjell på å ha et multihandikappet barn og et barn hvis eneste handikap er at det er autistisk. Og det er ikke snakk om å ha noe avlastning, men det er snakk om å ikke ha barnet i det hele tatt. Fordi det ikke passer inn med det man forventer seg av det å ha barn.

Jeg har jobbet med barn og familier som virkelig trenger all den hjelp de kan få, og som slett ikke har fått det. Jeg har jobbet med barn og voksne med downs syndrom. Min yngste sønn går på skole med en multihandikappet jente. Hvis foreldre gjør alt de kan for barnet sitt. Og som får god hjelp og avlastning for at barn og foreldre skal få et best mulig liv.

Jeg kjenner mange som kunne trengt mye mer hjelp enn det de får tilbudt. Mange som sliter og er utslitt og som ikke får hjelp til hverken det ene eller det andre. Jeg kjenner familier som virkelig kunne hatt behov for hyppig avlastning.

Og jeg kjenner noen som får alt de måtte ønske seg av hjelp og støtte.

Jeg har valgt å ikke ha avlastning for mitt barn, enda behovet kunne ha vært der. I løpet av en dag på jobb har jeg gjerne 15 oppringinger fra ham. Hvis jeg drar ut en kveld om bare for en times tid er det like mange oppringinger. Men dette er mitt valg. Hadde han hatt et fysisk handikap i tillegg hadde jeg måttet ha mer hjelp. Men å være forelder for et barn med ulike begrensninger er krevende. Allikevel føler jeg at noen tror at når man blir forelder skal livet fortsette slik som før, man skal jobbe som før, leve livet som før.
Jeg har mange ganger lurt på hvorfor mange har fått barn. De har absolutt ikke tid til dem. Og de tror man kan ta igjen den tapte tiden siden. Det kan man ikke. Årene med barna får man aldri tilbake. Det kan faktisk være verdt å sette av litt tid, noen år med dem, fremfor å prioritere eget liv og egne ønsker.

Heldigvis, de aller fleste foreldre er der 100 % for barna sine, i den grad man kan være tilstede for dem.