[bina]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Hvorfor kan ikke den "allminnelige" hjemmeværende uttale seg, de som er hjemme fordi de ønsker det, og fordi de faktisk tror at deres innsats er samfunnsnyttig. De som ikke er late, eller ønsker å "snylte" på staten. De som har ambisjoner og mål karrieremessig sett, men som kanskje betrakter barnas første seks år som den beste investeringen, og derfor velger å legge planene på is.

Jeg er nemlig en av dem. Jeg er en ikke-røykende, oppegående, målbevisst og samfunnsorientert person. Jeg sminker meg, dusjer regelmessig, er ute i frisk luft hver dag, jeg omgås andre voksne med barn, jeg aktiviserer og stimulerer barna, jeg lager sunne, gode middager (dog ikke alltid fra bunnen av) og jeg trives med meg selv. Jeg er den som blåser på vondtene fireåringen min pådrar seg under lek, jeg er den som vinker til henne når hun seiler ned sklia eller husker kjempefort. Jeg er den som legger merke til alt det nye hun foretar seg, jeg ser målene hun setter seg, jeg ser ansiktsuttrykket når hun oppnår dem, og jeg følger utviklingen på daglig basis. Jeg gjør alt dette, ikke den ansatte i barnahagen. Jeg!

Ja, tar litt av nå, kjenner jeg, men kanskje ikke så rart. Det er jo livet mitt det er snakk om. Liker spesielt dette utsagnet fra artikkelen:
De gjøres avhengige av to inntekter og subsidiert barnehage, mens samfunnsnytten i foreldres oppfostring av egne barn nedvurderes og gjøres ulønnsom.

Jada, jeg har hørt nok ganger at man ikke skal få betalt for å gå hjemme, man bringer ikke inn penger i statskassen, ergo er man visst verdiløse. Hvert fall jobben man gjør som hjemmeværende. Tiden og energien, for ikke å snakke om omsorgen og kjærligheten betyr ikke noe, da den umulig kan måles i penger. For det er jo det alt handler om, penger. Det faktum at man forsøker å skape rolige, trygge barn, som igjen vokser opp og blir til selvstendige individer spiller ingen rolle. Jeg legger tid og krefter ned i familien, for jeg mener det ikke finnes noe viktigere enn nettopp familien og tiden man tilbringer med dem. Jeg klarer å se det forfatteren vil frem til, ekstreme ytterpunkter til tross.

Amen!

Det å ta vare på egne barn ER samfunnsnyttig. Det er alt for mange som ikke tar vare på sine egne barn, og da ser vi plutselig samfunnskostnadene ved det. Det er ulogisk at man ikke ser verdien i det å ta vare på barna sine - når man så tydelig ser kostnadene for de som ikke gjør det.

Jeg må jo også si - det er paradoksalt at man så til de grader skal pushe folk inn i et mønster. Begge foreldrene må ha fulle jobber. Hvis kvinnen jobber redusert så er hun en trussel mot likestillingen og hvis mannen jobber redusert må det jo være noe rart med han. Barna skal inn i barnehagen, jo før jo heller, og vi har i dag en undervisningsminister som mener at foreldre er dårlig egnet til å ta seg av barna sine. SFO må de også ha, ellers mister de verdifull tid med andre barn.

Kanskje vi like godt skulle ta det til ytterpunktet og sende ungene på internatskoler som 3-åringer, så slapp vi foreldre å gå rundt og ødelegge dem?

Det store paradokset ved dette er at det er ingen som helst slags tvil om at barna trenger foreldrene sine. Barn som neglisjeres av foreldrene, som kommer i annen rekke, får oftere problemer av ulik karakter enn de barna som følges opp av foreldrene. Det å være foreldre i dag er egentlig utrolig krevende. Ikke bare skal man følge opp barna og være til stede, men det er så mye man skal være med på, ta stilling til, delta i. Skolen i dag krever nokså stor innsats fra foreldrene, for eksempel, og jeg kan ikke helt skjønne hvordan barn av foreldre med dysleksi eller fremmedspråk skal kunne greie seg i skolehverdagen. Leksene er ikke barnets lekser, men familiens lekser.

Samtidig som man altså legger stadig større del av ansvaret for barnas opplæring på foreldrene, så går også lærerne stadig ut og forteller at de ikke er sosialarbeidere. Så også det som måtte være av problemer for enkeltbarn eller i samspill mellomo enkeltbarn må skyves over på foreldrene. Foreldrene skal følge opp. De skal stille opp. Men for guds skyld ikke være hjemmeværende og faktisk ha tid til alt de blir bedt om?