[Kråka]

Opprinnelig lagt inn av gajamor, her.

Det hadde absolutt vært et psykisk overgrep å nekte min ettåring kontakt med andre barn. For det er alternativet til å ha henne i barnehagen. Her er ingen åpne barnehager, ingen andre unger som er hjemme på dagtid. Jenta mi har helt tydelig behov for kontakt med andre enn bare oss to foreldre. Situasjonen var anderledes før da det var vanlig å gå hjemme med barna. I dag kan det bli ganske så ensomt for de små, hvis de er av det sosiale slaget.

Jeg blir ganske bisk av å lese slike uttalelser. Hva vet hun (eller du) om hva som er best for mitt barn? Barn er mennesker, og like ulike som voksne. Jeg går ikke rundt og sier at folk som holder sine barn hjemme til de er 3-4-5 år driver med barnemishandling. Jeg har jo ikke anelse om hvordan deres unger er eller hva de har behov for.

Hvorfor er det barnehagen som skal være det eneste rette for en unge da? Det er jo foreldre som må aktivisere og hjelpe ungen til å få treffe andre unger. Jeg kan signere det Skremmeren sier, og er veldig enig med det hun skrev. Jeg vet hva som er best for mine barn, og du vet best for dine barn. Alltid skal de som er hjemmeværende få slengt etter seg at de holder ungene inne, møter ikke andre barn, er understimulert osv. Vårt valg er ikke å velge barnehagen som første arena for treffpunkt med andre barn. Barnehagen kommer siden, når vi velger det.