[My]

Vi hadde aldri selskap i min barndom. Vi bodde på en helt annen kant av landet enn all annen familie, så det var alltid bare oss i kjernefamilien som var sammen. Men jeg savnet det aldri heller, vi hadde det veldig koselig, og jeg var uansett aldri glad i store selskap med mye folk og støy (likte for eksempel ikke å gå i bursdager). I romjula syntes jeg det beste av alt var å spille spill eller leke med julegavene sammen med søstrene mine, eller være ute i snøen.

Vi hadde ofte naboer og venner av foreldrene mine på kaffebesøk i løpet av romjula da, men det var jo ikke akkurat selskap. De voksne satt i sofaen og snakket og spiste småkaker (og røykte - noe jeg reagerte på, for det gjorde ikke foreldrene mine), vi ungene skulle helst holde oss unna. Også var vi vel på en eller annen juletrefest. Pappa var korpsdirigent, og korpset spilte jo som regel i disse anledningene (da vi ble gamle nok var også vi barna med i korpset, noen lenger enn andre).

Mange av ungene i nabolaget gikk julebukk, noe jeg hatet, så jeg var aldri med på det. Likte det ikke når de kom på døra hos oss heller.