Jeg er enig med alle dere over her, men likevel så kjenner jeg at jeg steiler ved tanken på at jeg selv kanskje skal ligge der en dag - og så får jeg ikke bestemme over det mest basale av alt: Skal JEG leve eller dø?
Ellers gjennom livet har vi jo faktisk muligheten til å selv avslutte dersom vi ønsker det. Men når man blir så svak at man ikke klarer å ta en overdose piller selv, eller kjøre en bil utfor et stup eller hva det er, da får man ikke selv lov å bestemme lenger. Jeg tror jeg hadde syns det var utrolig vanskelig å ikke kunne imøtekomme et sånt ønske fra en pasient med store lidelser.
Men det steiler jo enda mer ved tanken på å utarbeide retningslinjer for dette her, rutiner og prosedyrer og....
I praksis så er vel morfinbruk blitt en vei inn mot dette. Man gir så mye som man må for å lindre smerten tilstrekkelig, selv om det forkorter livet betydelig. Det er kanskje tilstrekkelig? |