[Shun]

Opprinnelig lagt inn av My, her.

Nei, det tror jeg ikke. Grunnen til at jeg ikke tror det er at jeg reagerer på at mannen gjør det. Hele tiden. Inkludert hva de aktuelle personene nok sikkert har sagt, ned til det minste ord. Han har det etter sin mor, min svigermor har nærmest utviklet det til en kunstform, det å kunne forklare akkurat hva som har skjedd, der hun ikke har vært tilstede. Hun "vet" også hva folk tenker, hun ser det nemlig i øynene deres. Og dermed vet hun hva de sikkert kommer til å gjøre eller si senere også.

Jeg er tvert om veldig åpen for at mye kan ha skjedd, og jeg vet i grunnen ingenting. Men jeg prøver av og til, når noen gjør noe som for meg er helt ubegripelig, å forestille meg ett eller annet scenario hvor det kan gi mening. Men jeg lykkes som regel ikke.

Dagdrømmer gjør jeg da, og dikter historier i hodet mitt. Men ikke om virkelige ting, der jeg vet at jeg ikke kjenner hele historien.

Nei, jeg prøver bevisst ikke å gjøre det - nettopp fordi jeg har erfaring med med en svært fantasifull mor og mormor.
Jeg lærte tidlig å ikke feste lit til disse to, forholde meg kritisk til alt som kom fra dem, og å trekke godt fra.

Selv ville de nok ha kalt det livskunst.