[Skilpadda]

1. In Liebe, Eure Hilde. Årets første Troll i Eske var denne tyske filmen som på norsk heter Berlin, sommeren 1942. Vellaget drama som veksler mellom klipp fra sommeren 1942, der stillfarende Hilde treffer Hans i en kommunistisk motstandsgruppe, og høsten, der nygifte og høygravide Hilde blir arrestert. Overraskende lavmælt film, omstendighetene tatt i betraktning; den legger sjelden fingrene mellom, og lar ofte vonde scener vedvare lengre enn man ville forventet, men klippet inn mellom de fryktelige tingene som skjer er en øm og fin kjærlighetshistorie. Den er hjerteskjærende, men ikke fullstendig håpløs.

2. All We Imagine As Light. Indisk film om tre kvinner som jobber på et sykehus i Mumbai. Ved å dra til storbyen for å jobbe, har de oppnådd en viss grad av styring over sitt eget liv, men de er alle tre til dels fanget i, og begrenset av, strenge samfunnsnormer. Hovedpersonen Prabha er oversykepleier som tar jobben og ansvaret sitt på alvor, og som deler leilighet med den yngre og mer lettsindige sykepleieren Anu (og en gravid katt). Parvaty, som også jobber på sykehuset, er litt eldre og trues med utkastelse fordi hun ikke har papirer på at hun bor der hun bor. Prabha har en ektemann hun knapt kjenner, som bor og jobber i utlandet, og Anu har en hemmelig, muslimsk kjæreste og foreldre som stadig maser om at hun skal gifte seg. Filmen har et par ting til felles med romanen A Fine Balance, men er en god del hyggeligere og mindre sørgelig. Den er en fin skildring av tre ulike kvinner og forholdet mellom dem, og dessuten en film om Mumbai og om hvorfor så mange reiser fra landsbyene sine for å bo der i stedet.

3. Nosferatu. Dave Eggers har vist før at han behersker håndverket sitt, og at han evner å ta dystre historier på alvor uten å undergrave dem med ironi eller blunking til et moderne publikum. The Northman traff ikke meg, og jeg lurte litt på om den var et tegn på at han var i ferd med å gå i retning overlesset og humørløst, men denne overdådig gotiske filmen betrygget meg. Virkelig flott nyskaping av den tyske klassikeren fra 1922, med mange scener hentet nesten direkte fra den. Lily-Rose Depp er intenst fabelaktig som kjærlighetsinteressen i denne skrudde trekanthistorien, og Nicholas Hoult gjør en utmerket jobb som den sympatiske, nyslåtte ektemannen (veldig gøy å se ham gjøre «Renfield» helt på alvor denne gangen!). Og greven selv er både overbevisende spilt (av Bill Skarsgård) og fantastisk sminket og lyssatt. Mange genuint grimme scener og visuelt storslagent; den gamle klassikeren har virkelig fått nytt blod(!).

4. Kjærlighet. Den tredje filmen i Dag Johan Haugeruds trilogi er ikke så flashy som Drømmer (som jeg kanskje fortsatt synes er best), og den har ikke det åpenbare dramaet som man ser i Sex, men det er en ordentlig fin film. Jeg tenkte underveis på Platons ulike versjoner av kjærlighet; Drømmer handler åpenbart om (dramatisk og intens) forelskelse, mens jeg tenker Sex i stor grad handler om parforhold, og denne siste filmen handler egentlig om omsorg. Det er både forelskelse og sex i den (og parforhold, eller i alle fall diskusjon om parforhold), men omsorg er en viktig del av alle disse tingene. Varme og medmenneskelighet og empati og det å ta ansvar for hverandre, også emosjonelt. De to hovedpersonene er lege og sykepleier, og til dels ser filmen på omsorgssektoren og hvordan mennesker møter hverandre der, i veldig sårbare situasjoner (og viser også litt hvor sektoren kommer til kort, til tross for gode mennesker og gode intensjoner). Men det handler også om sex og andre former for nærhet, om forventninger til parforhold; og det handler om at folk er forskjellige og trenger ulike ting, og at dette er noe man fint kan håndtere hvis man våger å være nær og åpen overfor hverandre. Det er en ganske rolig film med sympatiske mennesker, og den åpner med en scene som er temmelig corny, men etter hvert viser det seg at den likevel sier noe om hva det hele handler om. (Nesoddbåten spiller ellers en viktig medmenneskelig rolle i filmen; både fordi den knytter sammen mennesker på hver sin side av fjorden og fordi det å treffe noen på en reise - samme hvor kort - gir en egen form for intimitet.)