[Lhi-My]

Dere har rett. Høsten 2021 fikk jeg elektrisk rullestol fordi jeg knapt kunne gå mer enn 30-40 meter. Noen måneder senere fikk vi på plass ordentlig behandling for revmatisme og et fungerende kostholdsopplegg. Vekten er redusert med 35 kg og revmatismemedisiner har gjort at jeg ikke har riktig så mye trøbbel med kroppen som jeg hadde. Revmatismen er ikke borte, men jeg klarer å være i mer aktivitet nå og det hjelper meg mye. Det hjelper selvsagt også med en lettere kropp.

Jeg har hatt en helt fantastisk liten heiagjeng gjennom dette og det tror jeg det er verdt å fortelle litt om. Når man, med mye smerte, kun klarer å gå 50 meter, så trengs det hjelp både for å klare å gå de metrene, men også ikke minst for å klare å utvide distansen. Jeg bestemte meg for å fortelle folk hva slags prosjekt jeg holdt på med og at jeg gjerne ville ha hjelp. Jeg har sagt før her inne at jeg er så ufattelig heldig at jeg er en del av en liten, men veldig fin vennegjeng. Denne gjengen mobiliserte, bokstavelig talt. I starten kom de to og to, og tok meg med på tur ett eller annet sted. Det ble jo ikke lange turene, men vi brukte tid og hadde det sosialt sammen selv om distansen ikke var lang. Noen ganger måtte jeg ha fysisk støtte av to, etter hvert holdt det med psykisk støtte og noen nær nok til at jeg kunne ta tak i vedkommende ved behov. Formen ble heldigvis raskt bedre, men det tok nok et års tid før jeg følte jeg var i stand til å gå noenlunde normalt og kunne gå tur av litt lengde uten følge. Det hendte flere ganger at jeg måtte ringe mann eller døtre for å bli hentet fordi jeg hadde overvurdert meg selv på tur alene. Jeg kan fort bli for ivrig og jeg kan fort konkurrere mot meg selv og det skapte noen litt komiske, men samtidig såre situasjoner. Det var noen ganske solide nedturer underveis og jeg var nær ved å gi opp flere ganger, men klarte å komme meg i gang igjen med god hjelp og støtte. Det var etter hvert flere som var sterkt engasjert i dette prosjektet mitt og det gjorde det vanskelig å gi opp. Jeg tror jeg fortalte her inne om en venn av meg som møtte tørke tårene en gang jeg møtte ham på matbutikken og han så for alvor hvor mye bedre jeg beveget meg. Den typen omsorg, engasjement og kjærlighet har gjort at jeg har lykkes. Enkelt og greit.

Prosessen har vært krevende fysisk og mentalt, men samtidig utrolig morsom og givende. Jeg har hatt så enormt glede av disse turene sammen med venner og familie at jeg ikke kan få uttrykt det sterkt nok. Det ene er at det er så utrolig stort å kjenne at man er en del av et lag på denne måten. Jeg har jo visst at jeg har hatt denne gjengen rundt meg i hele mitt voksne liv (kjernen siden barndommen), men jeg har kanskje vært en av dem som har gitt mer enn jeg har fått. Det har vært uproblematisk, men det har vært fint å oppleve å være den som mottar også. Det ligger mye kraft i en slik vennegjeng og den kraften tror jeg både jeg og de andre har blitt stadig mer bevisste på å bruke.

Dagens status er at jeg altså er 35 kg lettere enn jeg var høsten 2021 (65 kg lettere enn max vekt i 2011) og at jeg går normalt og nærmest så langt jeg vil. Jeg sykler og jeg skal altså gå på ski. Jeg går tur minst annenhver dag, ofte sammen med noen, men også ofte alene med en eller flere av mine tre hunder. Jeg har blitt enormt glad i små lavterskel fjellturer/skogsturer sammen med en eller flere venner der vi går, prater om både fine og vanskelige tema, og som regel også spiser medbrakt niste eller lager mat på bål sammen. Det er mye god helsehjelp i slike turer, både mentalt og fysisk.

Denne høsten har vennegjengen fått to nye «medlemmer». Det er to unge brødre, de er bare noen få år eldre enn mine barn. Onkelen deres er en av mine barndomsvenner og han er kanskje hovedårsaken til at denne vennegjengen er som den er og holder sammen som den gjør. Jeg kjenner også brødrene fra et frivillig engasjement jeg og en av dem har. Når livet rotet seg litt til for den ene, dro onkel dem med seg på tur sammen med meg. Det ble starten på hyppige turer i høst og jeg tror vi har hatt like stor glede av det alle tre, noen ganger fire når onkel har vært med. Jeg har fått turstøtten som jeg fortsatt trenger, jeg har blitt utfordret på litt annerledes og sprekere turer og ikke minst jeg har fått to nye gode venner.

det er fortsatt en del smerte forbundet med tur og det er lett å tenke at jeg venter til i morgen. Med en fast avtale som jeg vanskelig kan avlyse fordi jeg vet at noen trenger den turen minst like mye som meg, har jeg klart å komme meg ut selv om det har vært en dårlig dag. For meg har aktivitet blitt en god medisin, jeg får god smertelindring av det og ikke minst bedre humør og psyke. Ofte er smertelindringen midlertidig, jeg kan ha noen ganske tøffe morgener med en enorm stivhet etter en tur, men det er likevel så utrolig positivt på alle vis. Jeg jobber nå 100%, jeg er egentlig uføretrygdet, men jobber nå så mye at jeg ikke får trygd utbetalt, den ligger på pause. Jeg driver egne bedrifter (3 stk faktisk) og storkoser meg også i den delen av livet mitt. Jeg kunne sagt mye om den veien tilbake også, det er like stort å kunne jobbe igjen som det er å kunne gå igjen.

Jeg og en av de to brødrene var altså ute for å kjøpe ski på en søndagsåpen sportsbutikk. De hadde ikke noe inne som passet, men de har bestilt og jeg skal dit igjen en dag før jul og satser på at det blir ski i julegave fra meg selv til meg selv dette året. Broren som var med meg, har tilbydd seg å bli med på skitur og det har flere andre gjort også. Det er med andre ord ingen vei tilbake. Heldigvis!!