Totalt siste uka (inkl sist fredag) har det vært tre fine lyspunkt med minsten (som ikke er så liten lenger): to ridetimer der han har vært påkoblet og kommunisert med omverdenen (hilst og svart på spørsmål, og hatt dialog med hesteleier om ridningen) også ble han med på autismekurset denne uka. Ikke bare det - han satt inne på rommet der hele tida. Uten meg. Da jeg kom for å hente ham (alle de andre sto i gangen og venta på foreldrene sine, men han satt igjen der jeg forlot ham ) var han midt i en samtale med de voksne, headsetet var av og han var åpen i kroppspråket. Han ser ikke disse fremskrittene selv, så bra at jeg får sett det og vi kan prate om det senere. Å ha slike lysglimt innimellom er det som gjør at det går an å holde ut. For den rigiditeten hverdagen vanligvis møtes med pluss nattevandringa han bedriver - det gir meg søvmangel og migrene og jeg blir helt utmattet og fjern. Denne uka har jeg fått til å jobbe 20%. Det var på onsdag. Da hadde vi stengt …
