[Skilpadda]

Ja, det tenkte jeg også på, Bluen. Sett som forelder er det en veldig vond tanke. Og filmen handler ikke om det, som jo ville vært en mye tristere tematikk. (Jeg tenkte også på dette med at han jo hadde assistenter rundt seg 24/7; de ble aldri nevnt, og det var ikke noe snakk om hvordan livet hans fungerte rent fysisk, bortsett fra at han fikk spesialtilpasset spillkontrollere.)

Den delen av filmen som handler om WoW-livet hans er mest fokusert på å vise hvem Mats/Ibelin var, at han var en omsorgsfull og sjarmerende fyr, at han hadde et sosialt liv og kjente mange mennesker og betydde noe for mange av dem. At livet hans hadde «mening» ut over ham selv, liksom.

Filmen handlet i veldig liten grad om familien hans. Og det synes jeg er et fint valg; den ble ikke så «trøste og bære» som den kunne vært. (Historien er jammen sørgelig nok. Det er tøft å se familien snakke om hvordan det var å ha en sønn og bror som var så sterkt fysisk begrenset og som de visste ikke kom til å leve så lenge. Og jeg var glad for at det man mest fikk sitte igjen med er fortellingen om hvem han var, ikke hvor sørgelig det var for familien hans.)