[My]

Jeg er enig med Input. Jeg mener at ungdommene på det tidspunktet har nådd en alder hvor de står ved et veiskille i livet, uansett hvordan eller om de ønsker å markere det. De har lagt fra seg barndommen og står midt i tenårene, på vei inn i en periode hvor de skal ta mange vanskelige og viktige valg for framtida si. Det er en svært krevende periode hvor de ofte er veldig usikre på seg selv, og man leser mye om hvor ille og vanskelige tenåringer er. Det stilles masse krav, både fra skole, venner og foreldre, på en helt annen måte enn de har opplevd før, og det skjer en voldsom utvikling både mentalt og fysisk. Det å velge om, og eventuelt hvordan man skal konfirmeres er en "light-versjon" av viktigere valg de snart skal ta, det første ordentlig selvstendige, "store" valget over sine egne liv. Uansett hva de velger synes jeg nettopp i denne perioden at de fortjener å bli feiret, være i sentrum, og få denne bekreftelsen på hvor mange de har rundt seg som ser dem og setter pris på dem, og synes de er helt supre. En dag der de rett og slett bare blir digget, og får høre hvor bra og verdifulle de er, der alle de daglige konfliktene legges vekk, og de får bare positiv oppmerksomhet. Og at de, selv om de riktignok fortsatt er barn på mange måter, fra nå av stadig oftere vil bli regnet med, og stilt krav til, på lik linje med voksne, noe som markeres med en "voksen" feiring, med taler og fint selskap, ikke barnebursdag med ballonger og leker. Så om de velger kurs og seremoni, eller bare vil ha selskap for å markere akkurat denne overgangen, er egentlig ikke viktig for meg. Og om noen av ungdommene i nærmeste familie også avstod fra selskap, så ville jeg likevel gitt vedkommende en gave for å symbolisere det samme, fordi jeg mener de fortjener den gaven akkurat like mye som sine søsken/søskenbarn, de er nøyaktig like mye verdt.