[Charlie]

Jeg forholder meg til folk som folk, og jeg snakker like lite om deres eventuelle kjønn som jeg opplever og forventer at de snakker om mitt. Har hatt en som var trans på et kurs jeg deltok på for mange år siden og har en bekjent som vel ikke identifiserer seg som kjønnet sitt. Jeg har aldri (hatt behov for å) snakke om kjønnet deres med dem, og regner vel med at hvis den andre ønsker å ta opp noe så gjør den det. Snakker ikke om kjønnet til andre jeg omgås heller. Hadde det vært vanlig for meg å snakke om folks kjønn hadde jeg antakelig gjort det med dem også. Her kommer det an på hvor nær man er i relasjonen naturligvis og i hvilken sammenheng man møtes.

Siden vedkommende hadde et annet kjønn sist dere traff hverandre tenker jeg din innfallsvinkel er fin og klok om du ønsker å adressere det. Synes det anerkjenner at du har observert at det er litt annerledes enn da dere ble kjent, og at du har en intensjon om at det skal være bra og er villig til å høre og lære.

For meg traff det veldig da en barnehageansatt sa for mange år siden, da "foresatt" mente at alle de voksne måtte få mye informasjon om barnet sitt; "alle barna her har sin historie".
Mulig jeg mistolket - men jeg tolket det som at her møter vi alle barna hver enkelt for det de er - der og da. Har tenkt mye på det. Hva kan jeg egentlig forvente at alle andre andre skal ha satt seg inn i om meg, hva de skal ha forberedt seg på at de må vite for å forstå meg og møte meg og agere som jeg ønsker? Hva vet vi egentlig om andre? Vet vi egentlig det vi tror vi vet? Eller skal vi bare møte hverandre for det vi er - der og da - og ta ting litt i beste mening om det ikke er helt sånn vi hadde trodd eller tenkt på forhånd?

Kjenner på at det kan være bedre når jeg forventer mindre av hva andre skal vite og forstå og være. Og så gjør vi så godt vi kan ut fra der vi er. Og noen ganger er det utilstrekkelig. Da var det det vi fikk til med det vi hadde.