[Hyacinth]

Kan bare svare for egen del. Vi gikk fra to biler til én bil for litt over fire år siden. Årsaken var at mannen min byttet jobb til en med gangavstand (3,2 km). Vi bor veldig sentralt i Norges tredje største byområde, men likevel kan vi ikke basere oss på kun kollektivtransport til jobb bortsett fra hvis man jobber i sentrum, noe han nå gjør.

Det var veldig kjekt å selge den ene bilen. Det er deilig å kun ha ansvar for en bil. Jeg liker ikke å eie for mange ting. Ting skal ha plass og vedlikehold og koster penger. Så motivasjonen vår var stor, selv om mange av våre venner ikke fattet valget vårt. Ja, det ble litt mer stress om ettermiddagene og det krevde mer planlegging i starten. Men vi trengte på dette tidspunktet ikke kjøre ungene på aktiviteter som tar ti min med bil og én time hver vei med buss. Og nei, vi kan ikke lenger gjøre sånn at mannen tar storhandel og jeg besøker ei venninne samme ettermiddag. Det er litt dumt, men likevel verdt det.

Når jeg tenker på det, er det i realiteten utopi å besøke familie og venninner en stund etter middag på en hverdag uten bil. Det kjenner jeg ingen som gjør. Kollektivtransporten er ikke i nærheten av å være sånn at det ville vært mulig.

Vi er kun to voksne i husstanden nå.