[apan]

Jeg tror jo på ingen måte legen forfekter noe av den typen du skisserer, Floksa, men jeg forstår at det føles sånn når du har den erfaringen du har.

Et barn på 2-3 år er jo veldig lite og kan være ganske bestemte. Jeg må nok si meg enig i at dersom det er barn som åpenbart må undersøkes, er foreldrene faktisk nødt til å tvangskle av barnet, på samme måte som man av og til tvangskler på dem. Har ikke store problemer med å forstå at legen kan ha vært i situasjoner der det er rart at barna oppleves å få velge dette. Det er få som tar med så små barn til legen uten grunn, tross alt.

Jeg har selv ett barn (minstemann) som har vært atskillig mindre samarbeidsvillig i flere slike situasjoner enn man skulle ønske, og er det noe som virkelig er nødvendig, kan det ha vært nødvendig å holde ham eller tvinge gjennom noe. Når det er sagt, har foreldrene et ansvar også for å forutse at denne type ting kommer, forberede, vurdere belønning eller annet som skal til for å få det gjort. Og ikke minst vurdere nødvendighet.

Vi ventet selv flere år lenger enn anbefalt med å teste minstemann for cøliaki blant annet (familietesting som er anbefalt, han hadde ikke symptomer) - da i samråd med fastlege, fordi vi vurderte det som sannsynlig at han måtte holdes og fastlegen mente det ikke var verdt det så lenge barnet var friskt. Hun var likevel tydelig på at vi burde gjøre det når så snart vi trodde det kunne gå. Når det til slutt ble gjort, var det med forberedelser og lovnad om belønning, og det gikk knirkefritt. Men det er bare halvannet år siden vi delvis gav opp en undersøkelse hos optiker fordi vi nærmest måtte tydd til tvang for å få det gjort, og det vurderte jeg det ikke til å være verdt. Jeg jobbet imidlertid lenge med å få det til med andre virkemidler før vi gav opp.