[Timar]

Opprinnelig lagt inn av Blondie, her.

Jeg hadde hunden alene det første halvannet året etter skilsmissen, det anbefaler jeg ingen. Han var stueren og etablert og trygg, men jeg hadde alltid dårlig samvittighet for alt jeg ikke rakk.
Det hjalp veldig når han ble delehund (følger barnet i samværsuker). Nå har han fire voksne som forguder ham.

Og, ikke minst: det er skikkelig, skikkelig dyrt. Mye kos også, men det går mye tid og penger.

Ja!

Hunden ble med meg på fulltid etter skilsmissen. Jeg hadde kronisk dårlig samvittighet, og følte aldri jeg fikk gitt henne nok tid og oppmerksomhet. Ikke rakk jeg og jobbe ekstra uken uten barn heller, for selv med bare vanlig arbeidstid så blir hunden alene hjemme minst 9,5 timer.

Nå er det fint med hund. Jeg fant et bonushjem som funker perfekt. På tredje forsøk, skal sies. Vi har henne nå i en fleksibel 50-50 ordning. Hun får masse tur, utetid og oppmerksomhet uka i bonushjemmet. Uka hos meg dingler hun med på fotballkamper og det som skjer, og får langturer når det blir tid til det. Hvis det blir tid.

Jeg må innrømme at jeg syns det høres ut som galskap å få hund alene med mange barn. Samtidig er det jo utrolig mye kos og selskap for oss alle. Ulempen med min hund er at hun veier mer enn yngste barn. Ergo er det en god stund til han kan lufte henne alene, selv om han gjerne vil.

Ja, også er det dyrt! Jeg betaler rundt 700 kroner i måneden bare i forsikring, og er til nå en skikkelig ulønnsom kunde for forsikringsselskapet. Egenandeler er på 2500 kroner, reseptfrie remedier dekkes ikke..

Ai, nå var jeg negativ. Jeg har bare slitt så utrolig med dårlig samvittighet for å ikke klare å dekke hundens behov. Og de har kommet høyere på prioritingslista enn mine behov..