[Skilpadda]

[Og der bikket jeg tegngrensen for hva som kan være i ett innlegg. ]

60. In the Land of Saints and Sinners. En av de tingene jeg liker ekstra godt med å se filmer på Troll i Eske er at man ikke engang vet hva slags genre filmen er når den begynner, og noen ganger tar det en god stund før man er noenlunde sikker. Denne her starter brutalt, i Belfast i 1974 med en IRA-bombing som ikke går helt som planlagt, men vi skjønte etter hvert at dette likevel er en slags comedy of errors. Eller kanskje heller tragedy of errors; med disse skadeskutte, brutale og traumatiserte hovedpersonene tror vi jo aldri at dette kommer til å gå særlig bra. Liam Neeson er sentrum i handlingen, som aldrende leiemorder som leser Dostojevskij og begynner å ha lyst til å gjøre noe annet med resten av livet sitt, men så innhenter volden, og hans egen historie, ham likevel. Det er lett å se paralleller til Banshees of Inisherin, som også handler om et lite, irsk samfunn i et krigsherjet land med dysfunksjonelle mennesker, men denne her er mer gritty og mindre av en fabel. Filmen ble introdusert som å ha en del til felles med spaghettiwestern, og jeg kan se den; ikke minst ser jeg ekkoer av Clint Eastwoods Unforgiven, som også delvis handler om at man ikke kan melde seg ut av sin egen historie. Saints and Sinners er kanskje ikke et mesterverk, men den er absolutt underholdende, og jeg liker både karakterene og skuespillerne. Ikke minst er det morsomt å se at Jack Gleeson har blitt voksen siden han spilte Joffrey Baratheon!

61. Uncle Vanya. Dette er en filmatisert teateroppsetning som ble laget etter at teateret måtte stenge ned i mars 2020; mannen og jeg hadde en interessant prinsippdiskusjon dagen etter om hva som regnes som en «film», men akkurat her er det jeg selv som bestemmer, så jeg tar den med! Vi skal til London om noen uker og se en litt spesiell variant av dette Tsjekhov-stykket, og jeg hadde lyst til å se en mer alminnelig oppsetning først. Denne her så mannen min mens det gikk, så han visste at den var god. Fantastiske Toby Jones er strålende i hovedrollen som Vanja, som (føler at han) har kastet bort livet sitt og enhver mulighet til å bli lykkelig. Alle skuespillerne er dyktige og spiller veldig godt sammen. Richard Armitage er en overbevisende magnetisk Astrov, og Aimee Lou Wood er sjarmerende og hjerteskjærende som Sonja. Det merkes riktignok at oppsetningen er laget for å sees på en scene og ikke på TV; filmatiseringen føles ikke som en integrert del av det som skjer, og det er alltid litt synd å føle at man går glipp av noe hver gang kameraet zoomer inn på en av karakterene. Men det er definitivt vel verdt det for gleden av å få med seg en nydelig oppsetning. (Og jeg gleder meg nå enda mer til å se hva Andrew Scott bringer til alle(!) rollene i oktober.)

62. Drive My Car. Japansk film, også denne et ledd i forberedelsene til å se Vanya på scenen; vi så den i fjor, da den var ny, men det var virkelig noe annet å se den med Onkel Vanja klart i minnet. For ikke bare handler en stor del av filmen om arbeidet med å sette opp stykket, men mye av handlingen speiler også Tsjekhovs handling og temaer. Hovedpersonen Kafuku reagerer på sorg med å trekke seg tilbake fra både skuespill og nære relasjoner, og han frustrerer skuespillerne han instruerer med distansen sin, i tillegg til utfordringene med å la skuespillerne spille på ulike språk, som gjør at de ikke forstår hverandre. Men gradvis, gjennom arbeidet med Tsjekhovs tekst, kommer han til nødvendigheten av å måtte konfrontere sin egen sorg og sin egen utilstrekkelighet. Den unge kvinnen som kjører bilen hans, som har sin egen sorg og sine egne traumer å leve med, er med på å føre ham til et vendepunkt i hvordan han lever, og det er lett å se paralleller til Vanja og Sonja i forholdet mellom de to. Filmen er aldeles strålende selv uten kjennskap til stykket, men blir enda bedre og føles enda mer relevant nå når jeg har med meg den referansen. Det er en sjeldent vellykket kombinasjon av to verker; nydelig spilt og, selv om den varer i tre langsomme timer, uten en eneste overflødig scene.

63. Only Murders in the Building (sesong 1). De gamle komikerstjernene Steve Martin og Martin Short, balansert med den langt yngre Selena Gomez, i en serie som ser ut som en tøysete og ganske oppkonstruert bagatell – tre true crime-lyttende naboer slår seg sammen om å lage en true crime-podcast om et mistenkelig dødsfall i deres egen bygård – og det er mer enn nok av tull og tøys her, men det henger virkelig overraskende godt sammen. Mye på grunn av de veldig karismatiske skuespillerne, som greier å få hovedpersonene til å være noe mer enn parodiske og usympatiske, men det er en godt skrudd sammen historie også. Tidvis genuint rørende om ensomhet og isolasjon midt på tetteste Manhattan, og mange gode observasjoner om fascinasjonen så mange har for true crime-sjangeren. (Og et par fantastiske scener som viser hvor godt de forstår fenomenet fandom også!) Ser frem til sesong to.

64. The Endless. Sesong 2 av Loki er i stor grad laget av Justin Benson og Aaron Moorhead, som fra før står bak flere gode og originale filmer som vi likte veldig godt. Derfor plukket vi frem denne scifi-nesten-horror-filmen fra 2017, der de to spiller hovedrollen som et brødrepar som forlot en «UFO-dødkult» for ti år siden, og som strever med en slitsom og delvis meningsløs hverdag. Den yngste av dem tenker tilbake på oppveksten i kulten med varme og nostalgi, og storebroren går med på at de skal ta en tur tilbake for å se hvordan det er der, i håp om at broren skal innse hvor sær og farlig kulten er. Filmen er åpenbart laget for nesten ingen penger, og den veldig billige looken er med på å gi et sterkt preg av autentisitet. Stemningen er off, ofte godt over grensen til ubehagelig, og det tar lang tid før både seerne og hovedpersonene begynner å forstå hva som faktisk foregår rundt dem. Scifi/horror-aspektet er vellaget og ganske originalt, men det ganske piggete forholdet mellom brødrene er kjernen i filmen, og det den (kanskje) handler om er blant annet det å bli voksen, og i hvilken grad man ønsker, og får lov til, å ha styringen over sitt eget liv.

65. Anselm. Film om den tyske kunstneren Anselm Kiefer, laget av Wim Wenders. Dette er ikke en typisk dokumentar, selv om den har mange av elementene man gjerne finner i dokumentarer. Her er både arkivopptak, filming av kunstneren i atelieret, klipp der han snakker om kunsten sin og en rekke dramatiserte episoder fra barndom og tidligere liv. Men aller mest er filmen et fantastisk vakkert kunstverk i 3D som viser det storslagne og monumentale i Kiefers kunst uten å gi noe endelig svar på noe som helst. En rekke utdrag fra tysk poesi er med på å bygge ut universet Kiefer befinner seg i, og på samme måte som så mange av verkene hans inneholder bruddstykker av tekst og dels uklare referanser til historie og mytologi, så gir filmen oss en mengde inntrykk og biter av både hans egen og Tysklands historie, og overlater til oss å se etter relevansen og sammenhengen. Det er en utrolig vakker film om en kunstner som jeg har vært fascinert av lenge, og jeg ble enda mer inspirert til å finne ut når det går an å besøke området La Ribaute, der Kiefer har samlet og bygget opp så mye kunst.

66. The Creator. Scififilm som markedsføres som å handle om «AI», men som i grunnen ikke problematiserer noen av de aspektene ved AI som det kunne være verdt å si noe om. I stedet er det en superstilig, men tematisk rotete film om en fremtid der «roboter» er tilnærmet identiske med mennesker, og der USA har gått til krig mot dem på global basis og forsøker å utrydde dem, mens store deler av Asia anerkjenner dem som likeverdige. Det er mengder av ekkoer av filmer som Blade Runner og Ex Machina, og det er dessuten omtrent tredjeparten av en krigsfilm inni der et sted. I tillegg er en av de sentrale personene en karismatisk, asiatisk femåring som ga meg sterke assosiasjoner til Kundun (som jeg ikke engang har sett). Jeg synes det er litt tvilsomt å ha så tydelige visuelle referanser til både Vietnamkrigen og Dalai Lama i en amerikansk film som er såpass vag både når det gjelder håndteringen av rasisme og når det gjelder hva den faktisk handler om (bortsett fra at det er dårlig gjort av USA å bombe byer og landsbyer i det oppdiktede landet «New Asia», noe jeg jo er enig i). I den grad det er en moral her, så er filmen kritisk til det amerikanske militæret og USAs maktbruk i andre deler av verden. Men primært er det en altså visuelt veldig stilig film som aldri engasjerte meg voldsomt, noe som skuffet meg litt fra regissøren av Rogue One. Selv om Allison Janney gjør en god jobb som oberst og Madeleine Yuna Voyles er et funn som femårige Alphie.

67. Taylor Swift: The Eras Tour. Konsertfilm satt sammen av de tre siste showene Taylor Swift spilte på den siste turneen sin. Jeg er personlig ikke noen stor fan av Swift; hun er utvilsomt en dyktig låtskriver og en fantastisk live-artist, men musikalsk sett er det ikke helt min greie, og da blir det litt for langt og litt for likt for meg. De beste bitene er imidlertid veldig bra; bolken med sanger fra albumet 1989 var høydepunktet for min del, og hun har fantastiske og underholdende dansere og et imponerende sceneshow. Hvis man er fan, må dette være en nær perfekt konsertfilm. (Og jeg kan varmt anbefale å se konsertfilmer på Imax, hvis man har mulighet til det!)

68. Killers of the Flower Moon. Jeg leste et sted at Martin Scorsese nå tydeligvis, i en alder av 80, åpenbart tenker at hver film han lager, kan være hans siste, og dermed legger alt han har i dem. Denne imponerende filmen tyder i alle fall på at så er tilfelle. Det samme gjelder Robert De Niro, som jo alltid har vært en enormt dyktig skuespiller, kanskje særlig når han skal spille mer eller mindre subtilt truende; her briljerer han egentlig mest ved å være så tilbakeholden som han er. Filmen handler om hvordan osage-indianere ble utnyttet og likvidert etter at det ble funnet olje på landet deres; det er en grim og brutal historie som gjør enda mer inntrykk fordi den er fortalt såvidt nøkternt som den er. Man kan ha gode grunner til å være skeptisk til at hvite filmskapere forteller denne historien, men det lille skrittet tilbake som filmen tar, hjelper, og det gjør det også å vite at mange fra osage-nasjonen var med på forarbeidet. Scorsese klarer å formidle at dette ikke er hans historie, at filmen bare er en film, og at vi i publikum bare er publikum, mens de som dette faktisk handler om, ikke har fått komme til orde - hverken i sin egen tid eller nå. Tre og en halv time er lenge for en hvilken som helst film, men historien fortjener det. (Og det blir, igjen, klart at ingen klarer å få mer ut av Leo DiCaprio enn Scorsese gjør.)

69. Our Flag Means Death (sesong 2). Jeg absolutt elsker denne varianten av Ed Teach, aka Blackbeard, Taika Waititis traumatiserte, psykotiske, dysfunksjonelle, selvdestruktive, middelaldrende, følsomme, livstrette pirat med ADHD. OFMD er en ekstremt tøysete komedie som ikke på noe tidspunkt later som om den er historisk korrekt, og sesongen består av bare 8 halvtimeslange episoder. Men det er imponerende hvor emosjonelt avansert og rørende den er, og hvor godt den klarer å tegne karakterene sine på den korte tiden. Aller mest gjelder dette selvsagt den sentrale, intense og temmelig utradisjonelle kjærlighetshistorien mellom sjørøverlegenden Blackbeard og rike, fjollete Stede Bonnet. Stede starter sesong 1 med å stikke av fra sitt lite tilfredsstillende liv for å leve ut en barnslig romantisk drøm om å være sjørøver, men han går gjennom ganske store endringer i løpet av serien. Og Ed, som har gjemt seg bak sin blodige legendestatus i mange år (og er fryktelig lei av det), lærer også mye om seg selv og om hva slags forhold han kan ha til folkene rundt seg. Rundt de to og deres eksplosive romanse spinner et persongalleri av en annen verden, og jeg tror man bør se serien både to og tre ganger for å få med seg alle detaljene i bakgrunnen (og for virkelig å sette pris på hvor smart skrudd sammen historien er, og hvor mange paralleller og fram- og tilbakepek den har). Og så er det jo innimellom virkelig, genuint, ikke-ironisk rørende også. Alt i alt en imponerende innholdsrik serie! (Og jeg er nysgjerrig på om det blir en sesong 3.)

70. The Killer. Michael Fassbender spiller leiemorder som først ser ut til å være i perfekt balanse med jobben sin: full kontroll, helt følelsesløs, tvers gjennom kompetent; en maskinaktig gjennomkontrollert fremtoning, og et livssyn eller mantra som til enhver tid sier akkurat hva han skal gjøre. («Anticipate, don't improvise. Stick to the plan. Forbid empathy. Fight only the battle you're paid to fight. Ask yourself What's in it for me?») Men han er bare menneskelig, han også, med en puls som stadig går over hans definerte grense på 60, og med bekymringer og følelser som han ikke kan styre eller rømme fra. Den overplanlagte tilværelsen hans (med ubegrenset tilgang på falske pass, burner-telefoner og våpen han kan kaste fra seg så snart han har brukt dem) er kanskje like mye et tegn på paranoia og usikkerhet som på profesjonalitet. Voice-overen hans gjennom hele filmen forsøker å gi oss et inntrykk av at han har kontroll, men rent faktisk er det ingenting i filmen som går akkurat som han har planlagt. Fassbender er overbevisende maskinaktig med feilbarlige rykninger, og David Fincher har på ingen måte mistet grepet. (Og så syntes jeg det var veldig morsomt at hovedpersonen nesten utelukkende hører på The Smiths; det kan da ikke være ment som annet enn et tegn på at han er selvhøytidelig, selvmedlidende, mer middelaldrende enn han vil innse og langt mindre kul enn han var for 30 år siden?)