[Lille meg]

Opprinnelig lagt inn av Charlie, her.

Vi har et system hvor man blir tatt inn etter alvorlighetsgrad. Er det mer hast eller mer alvorlig går du foran en som ikke har en så alvorlig skade. Så kan man jo si at «ja, men jeg trenger bare litt hjelp jeg - så kan jeg gå tilbake på jobb!» men da utfordrer man det prinsippet. Vil man det - egentlig? Den dagen du eller noen av dine nærmeste feiler noe alvorlig - så må du vente lenger fordi en utålmodig en må få komme foran så han kan komme tilbake til jobben sin? Da synes man fremdeles at det er ok? For det er jo prisen.

Angående mitt eksempel om venting på legevakt i Oslo (som har tatt alt for mye plass i denne tråden - beklager!), så var poenget at systemet ikke fungerer. Det er greit å vente, men det er ikke greit å vente uten å kunne gjøre noe som helst annet mens man venter. En opplagt ting er å få på plass et fungerende køsystem også etter at du har blitt silt til rett del av legevakta. Dagens system fungerer utmerket for legevakta, men ganske dårlig for pasientene. Men blir ikke legevakten utfordret på dette, så blir det jo akkurat som annemede skrev "det er liksom bare slik det er".

Opprinnelig lagt inn av Charlie, her.

Det betyr at det offentlige helsevesenet ikke får beholde inntektene av de relativt enkle oppgavene, men får en større forekomst av oppgaver som er dyre, kompliserte og sammensatte.

Hvordan har vi havnet der, da? At private aktører tjener penger på å bygge opp et system på siden av det offentlige, hvor de likevel henter store deler av inntektene sine fra det offentlige? Hvorfor klarer ikke det offentlige å ha samme tilbud? I store byer som Oslo burde det jo vært mulig å ha en offentlig røntgenklinikk ala det Evidia (tidligere Aleris Røntgen) har, men det har man altså ikke. Hvorfor ikke? Det er jo et valg som en eller annen gang ble tatt?

Private aktører er i mye større grad enn offentlige aktører interessert i å se etter måter å effektivisere på og måter å spare penger på. For meg (som utenforstående) virker det som om det kun er når man får trusler om mindre budsjetter, at det offentlige ser på pengebruken. Da er det litt for seint å snu de steinene som kunne gitt effektivisering uten tap av kapasitet og ansatte.

En gang hadde vi en konsulent inne på min jobb. Konsulentens oppgave var å se om det fantes ting vi kunne gjøre på en lurere måte eller mer effektivt. For eksempel fjerne oppgaver som vi gjorde "fordi noen hadde sagt det". Det var ekstremt nyttig, og vi fikk gjort mange gode forbedringer. Men det er klart - det kostet! Det kostet å ha en konsulent inne hos oss i lang tid (var det opp mot et år, mon tro?), og det kostet både arbeidskraft for å utføre endringene samt nedsatt effektivitet mens det pågikk. Men i det lange løp var det lurt og riktig. Jeg tror svært mange offentlige systemer hadde hatt godt av en slik grundig gjennomgang nå og da.

Opprinnelig lagt inn av Charlie, her.

hadde flere jobbet fulltid, flere vært fast ansatt ville flere kjent prosedyrene og oppgavene og flere ville tatt ansvar for helheten. Da blir belastningen på den enkelte mindre.

Dette tror jeg du har helt rett i. Sykefraværet innenfor helse- og sosialtjenester er over 10 %. I tillegg er det ganske mange stillinger som ikke er besatt, noe som gjør belastningen større.

Opprinnelig lagt inn av Charlie, her.

I en situasjon hvor det ikke er nok fagfolk gir det samfunnsmessig mening å lage drivere som gjør at helsepersonell er tilgjengelig der det er behov for det, og at «behov» defineres etter medisinske behov og ikke hva den enkelte føler for.

Problemstillingen er vel at det er utdannet nok fagfolk, men at mange av dem ikke ønsker å arbeide i det offentlige? Som tidligere nevnt jobber 1 av 5 sykepleiere ikke innenfor helsetjenesten i det hele tatt, ti år etter at de var ferdig utdannet. Hvordan kan man noen av disse 20 % til å komme tilbake?

Jeg tror det må jobbes mye mer langsiktig. Å nekte private aktører å starte opp i "pressområder" framstår for meg som panikkartet, og ikke en måtte å ta tak i det faktiske problemet, på.