[Karamell]

Opprinnelig lagt inn av Blå, her.

Jeg binget Demenskoret i går og har bare avslutningsepisoden igjen.



Jeg har ikke nær berøring og det hjelper nok. Samtidig jobber jeg opp mot dette temaet så det interesserer meg.


Det er, synes jeg, en veldig god serie. Blandingen av feelgood i korøvelsene, satt sammen med folkeopplysningen i møtene med enkeltmenneskene og med forskningen er god. De kommer tett på, uten å be noen om å utlevere seg for mye. For meg var det enken som kommer tilbake til korøvingene som kanskje var det aller sterkeste.



Samtidig så er det jo et glansbilde vi får se. Deltakerne er usedvanlig positive. Og selv om det tydelig er ulikt hvor syke de er (det er jo noen som knapt blir intervjuet og det er det vel en grunn til), så er de alle i ganske tidlige og klare faser. Og de kommer definitivt fra en økonomisk og kulturelt priviligert gruppe.



Og koret har en uendelighet av ressurser. Nå blir det et ønske om at sånne kor må vi få overalt. Men, de korene kommer ikke til å få disponert et slikt hus og med et stort budsjett til servering og korledelse. Eller frikjøp av pårørende som kan følge til alle arrangement.


Har dere forresten lagt merke til at alle de pårørende er kvinner? Den eneste kvinnen i koret som blir fulgt av en partner, har også kvinnelig partner. Og det er mange døtre, men ingen sønner. Et interessant bilde på hvem som er de pårørende, som må overta en stadig større del av belastningen i dagens samfunn.



Samtidig så er det et viktig tema. Demens blir en stadig større utfordring. Og fokuset på at, så lenge vi ikke kan kurerere sykdommen, så kan vi arbeide med å bedre livskvaliteten er viktig. Og det er anerkjent at musikk er noe som faktisk hjelper.


Jeg koser meg veldig med serien. Og synes deilig med et fokus på glede i eldreomsorgen. Det er ikke så ofte

Hun fra Stavanger blir innimellom fulgt av sin bror, antar datteren med små barn ikke kunne reise fra Stavanger hele tiden. Og sønnene til han unge er delvis med. Men ja, ellers døtre eller ektefeller.