[Blå]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Angående demenskoret - ble sittende og tenke på tråden da jeg så en episode i går.

De fleste som er med er jo nødvendigvis i ganske tidlig stadie av demens. Han yngste kanskje aller mest, og man ser han føler en del på det. Så man ser dem i en fase der jeg i hvert fall ikke har sett så ofte. For det er gjerne mens man fortsatt klarer å dekke over, til en viss grad, eller skjuler seg, eller det har vært masse skam rundt det. Man har i hvert fall ikke reflektert rundt det. Og her ser man veldig ulike mennesker, som fortsatt har mye igjen av "seg selv", og deres egne refleksjoner rundt sykdommen og det de står i og står foran. Det er veldig sterkt. Mange av dem er jo relativt unge, gjerne i 60-årene, og fysisk vitale. Det er jevnt over ressurssterke og taleføre mennesker som åpenbart har vært godt rustet kognitivt. Man ser fortvilelsen og forvirringen når det glipper og de ikke forstår helt hva som foregår, og de vet de burde. Det er virkelig en skrekkelig sykdom!

Jeg binget Demenskoret i går og har bare avslutningsepisoden igjen.



Jeg har ikke nær berøring og det hjelper nok. Samtidig jobber jeg opp mot dette temaet så det interesserer meg.


Det er, synes jeg, en veldig god serie. Blandingen av feelgood i korøvelsene, satt sammen med folkeopplysningen i møtene med enkeltmenneskene og med forskningen er god. De kommer tett på, uten å be noen om å utlevere seg for mye. For meg var det enken som kommer tilbake til korøvingene som kanskje var det aller sterkeste.



Samtidig så er det jo et glansbilde vi får se. Deltakerne er usedvanlig positive. Og selv om det tydelig er ulikt hvor syke de er (det er jo noen som knapt blir intervjuet og det er det vel en grunn til), så er de alle i ganske tidlige og klare faser. Og de kommer definitivt fra en økonomisk og kulturelt priviligert gruppe.



Og koret har en uendelighet av ressurser. Nå blir det et ønske om at sånne kor må vi få overalt. Men, de korene kommer ikke til å få disponert et slikt hus og med et stort budsjett til servering og korledelse. Eller frikjøp av pårørende som kan følge til alle arrangement.


Har dere forresten lagt merke til at alle de pårørende er kvinner? Den eneste kvinnen i koret som blir fulgt av en partner, har også kvinnelig partner. Og det er mange døtre, men ingen sønner. Et interessant bilde på hvem som er de pårørende, som må overta en stadig større del av belastningen i dagens samfunn.



Samtidig så er det et viktig tema. Demens blir en stadig større utfordring. Og fokuset på at, så lenge vi ikke kan kurerere sykdommen, så kan vi arbeide med å bedre livskvaliteten er viktig. Og det er anerkjent at musikk er noe som faktisk hjelper.


Jeg koser meg veldig med serien. Og synes deilig med et fokus på glede i eldreomsorgen. Det er ikke så ofte