[Floksa]

Om det ikke er viktig at jeg får med meg hva det snakkes om, setter jeg opp et mildt smil og ser på den som snakker, mens jeg foretar lange indre reiser, eller fantaserer om hva jeg kunne tenkt meg at den som snakker måtte gjennom. Ikke drap og tortur altså (veldig sjelden i allefall ) men mer sånn spa møkk, eller melke kyr som sparker.
Om jeg må følge med også, prøver jeg å late som om de snakker om noe hyggelig og spennende. Er jeg i ferd med å gråte, bruker jeg neglene i håndflaten trikset. Altså knytter hånden slik at neglene borer seg inn i håndflaten. Til det gjør vondt, dette tar bort litt fokus slik at jeg kan fortsette å lytte/snakke.
Klær er også viktig for meg når jeg skal gjøre noe vanskelig. Jeg må kle meg slik at jeg føler meg «fin» og tilpasset situasjonen. Også må jeg ha øvd på det jeg vet jeg skal si.
Sist jeg gikk gjennom dette var jeg møteleder på et årsmøte som var svært kjent for å bli turbulent og vi skulle avgjøre noen svært konfliktfylte saker. Jeg visste at det ville være 99% menn i 45+ på møtet. Jeg hadde da rosa joggesko, svart strømpebukse, svart ullkjole med rosa tyllblomst og rosa tyllkant. En kjole jeg elsker og er svært komfortabel i og som bryter med absolutt alt disse mennene forventer og omgås i gutteklubben sin.
Dermed var jeg trygg og de satt litt ut. Vinn vinn. Møtet gikk svært godt og vi fikk landet sakene på en god måte uten et eneste ukvemsord eller hevet stemme.

Uka før deltok jeg på TV innslag. Jeg var nesten død av nervøsitet. Og brukte 14 dager før jeg turde å se intervjuet. Da jeg endelig så det, så jeg ut som en proff. Jeg fatter fortsatt ikke hvordan jeg gjorde det, men kjoletrikset (da hadde jeg en rød kjole med hjerter) var en del av det. Og rådet jeg fikk om å snakke langsomt. Jeg trodde det skulle høres ut som om jeg var retardert, men det hørtes bare proft og tydelig ut

Så klær, vær forberedt, snakk tydelig og fake it til you make it.