[Polyanna]

Og jeg har også tenkt en del på det med religion og religionsutøvelse. Jeg har litt uforvarende oppdratt totalt ateistiske unger, uten at det er noe jeg har prediket, og har måttet snakke en del med dem om "hva er egentlig POENGET med religion?!". At man kan bruke religion og livssyn som en positiv kraft, en ramme for livet som hjelper deg til å være et godt menneske. At for mange så er bønn noe som gir retning, noe å samle krefter og tankene rundt. Jeg husker for en stund siden så hørte jeg på radioen at det var "den internasjonale dagen for bønn", eller noe sånt. Bønn var i hvert fall tema. Og de spurte folk på gata om deres forhold til bønn. For meg så føltes det som om de skulle gått på gata og spurt folk om sexlivet deres, for mange nordmenn så er jo religion veldig "privat". Og de fleste hadde en respons som reflekterte det også, mye "haha", "neeei". Men en ung mann svarte veldig frimodig: Han ba hver dag, og det hadde han stor glede av. Det hjalp ham å samle tankene, å tenke på noe annet enn seg selv, finne roen, og han mente det hjalp ham til å bli et bedre menneske. (Jeg TROR han var en muslimsk ung mann, mest basert på at jeg ikke tror det er så mange andre unge oslomennesker som snakker om bønn på den måten.)

Og det virker som om det er sånn de skolepionerene i Birmingham har brukt religion. En positiv kraft. Noen knagger å henge "gode verdier" på. Og, virker det som, en måte å få til et samarbeid med hjemmene på, hjem med førstegenerasjonsinnvandrere som foreldre, som fortsatt er fremmede og føler seg engstelige for alt det "vestlige".

Så har det sikkert hatt utslag som skulle korrigeres, men de var kanskje inne på noe? Eller er skoler en arena som bør være fri for religion, uansett?

Vet at det har vært diskusjoner blant annet om bønnerom på skoler her i Oslo, og har hørt argumenter både for og imot.