[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Candy Darling, her.

Jeg har jo en jobb som har gjort meg utsatt fra en god del forsøk på krafsing og klåing fra personer som er vant til å ha makt over folk i min posisjon, og der det i tillegg tidligere var en problematisk balanse i møter som involverte både reiser og alkohol. Det aller, aller meste har jeg børstet av meg som litt irriterende flass på en sort kåpe.

Én gang gikk jeg gråtende i seng og skammet meg over å ha blitt utsatt for et ganske grovt overtramp. Bare den hendelsen alene gjør at jeg aldri vil undervurdere hvordan andre føler et #metoo-tilfelle. Hvis noen den dag i dag hadde anklaget meg for å ha hatt skylden det overtrampet, hadde det antagelig rippet opp en hel masse gammel uberettiget skam.

Én ting er å bli utsatt for noe du vet var galt og ikke din skyld. Noe helt annet er å bli direkte anklaget for å ha løyet og overdrevet og sikkert vært litt skyld i det selv (det var gjensidig flørting, alle hadde drukket, du ga ut signaler - ikke sant?) - og det er det Haddy gjør nå. Og kaller det sin sannhet. Som hun har rett på. Faen om hun har.

Jeg husker vi diskutere metoo på jobb, og jeg sa jeg aldri hadde opplevd noe som helst ubehagelig, på tross av at jeg jobber i en veldig mannsdominert bransje. Glemte nok «bank i border», for like etterpå opplevde jeg en middag som var så ubehagelig at jeg måtte rømme bordet og finne et annet sted å sette meg.

Takk og pris for at det ble tatt alvorlig og arrangøren tok tak i det og det ikke bare ble føyset bort som noe som var mitt problem. Men jeg husker likevel hvor ubehagelig det var å se mannen igjen og hvordan jeg gikk i sirkler for å unngå ham.

Forøvrig har vi helt sikkert ulike grenser for hva som er ubehagelig og ikke. Jeg tipper jeg er hakket tolerant mht mannsdominert miljø og grisevitser. Men det er stor forskjell på om man behandles som «en av gutta», og når man bruker griseprat, blikk og kroppskontakt for å understreke at jeg ikke er «en av gutta».

Jeg har tenkt veldig mye på hvorfor den middagen ble så ubehagelig, når jeg egentlig anser meg for å ha høy terskel for hva jeg ikke tåler. Og det handler nok mest om at han overhode ikke tok mine signaler om at jeg ikke syntes han var morsom, at han klarte å seksualisere alt jeg sa, inkludert når jeg med vilje pratet om ting som jeg mener det burde være umulig å vri om til å omhandle sex. I kombinasjon med at han på død og liv skulle ta på meg, og fortelle at han ofte var i min by.

Og så skammet jeg meg lenge over at jeg ikke var tøff nok til å gi beskjed direkte, men bare forlot bordet og fant et annet bord da han var på toalettet.