[Input]

Opprinnelig lagt inn av Madicken, her.

Mens jeg forstår godt at mange synes kronikkforfatteren er sutrete. Hun synes det er urimelig at besteforeldrene drar på ferie om sommeren (i all verden, de må da få dra på ferie om sommeren de også, som alle andre!), hun sutrer over at det er slitsomt å ha barn, hun sutrer over at barnehagen holder stengt for lenge, hun sutrer i det hele tatt over det meste, og hevder omtrent å ha fasiten på hva som må kunne kreves av besteforeldre. Det må da gå an å nærme seg et slikt spørsmål på en mer konstruktiv og mindre sutrete måte, synes jeg.

Det hun skriver er jo at besteforeldrene ikke har tilbragt en eneste dag sammen med barnebarna på TRE sommerferier. Man er temmelig blottet for empati om man ikke skjønner at det er vondt. Dersom det stemmer synes jeg hun har all mulig grunn til å være skuffa, såret og forbanna.

Før jeg traff mannen min har jeg alene med sønnen min i seks år. Og som sagt har jeg veldig lite familie, derfor var det veldig ofte bare han og meg. Etter at jeg traff mannen min og blitt inkludert i familien hans, har jeg også oppdaget hvor ekstremt mye avlastning det faktisk er i at det er andre voksne sammen med oss. Selv om det er jeg som har ansvaret, selv om sønnen ikke er alene med dem, så er det utrolig mye hjelp i bare det at han har andre å snakke med, andre som kan underholde og ikke minst andre jeg kan snakke med.