[Pøblis]

Opprinnelig lagt inn av oslo78, her.

Man trenger altså ikke å ha skyhøye krav til rent hus og lukede bed for å bli utbrent. Det var det jeg trodde, så jeg var helt uforberedt på veggen da den kom. Jeg - frøken sjuske liksom. Det viste seg at å være en samvittighetsfull lærer, enebarn med syke foreldre og ha tre barn uten noen som helst avlastning samt nokså deprimert mann var mer enn nok. Jeg vet fremdeles ikke hva jeg skulle prioritert bort annet enn jobb, og hadde jeg skjønt faresignalene kan det være at jobben hadde blitt gjort på en annen måte og at jeg kanskje hadde unngått ti år med steintøff vei tilbake.

Men det du sier her, er jo at du i realiteten har vært alene-voksen om alt dette i lang tid. Det er ikke slike tilfeller jeg ønsket å rette oppmerksomheten mot i det hele tatt, Oslo. Du burde lese kronikken i VG, så skjønner du mer hva jeg mener. det var ikke tyngden av syke foreldre, en ektefelle som ikke maktet å være med i voksenhverdagen, barn og jobb det var snakk om for henne.

Jeg sier virkelig ikke at man ikke kan bli utbrent - jeg sier at det er ikke alltid slik at hvis man er stressa en stund, så brenner man ut etterhvert. For de aller fleste er det ikke farlig å være sliten.

Og så synes jeg det er viktig å skille mellom det som faktisk er alt for tung total arbeidsbyrde i livet, og arbeidsbyrden man helt frivillig påtar seg når man sier at man aldri kommer til å synes det er greit å slenge en frossenpizza i ovnen. Jeg mener i hvertfall at det blir rimelig sjukt å hevde at man må skulke jobben et par, tre ganger i året for å komme seg, når man ikke engang kan ty til en kjapp middagsløsning i ny og ne.