[Mei]

Opprinnelig lagt inn av Ine, her.

Det som jeg synes er litt merkelig med hele greia, er at hun etter å ikke hatt kontakt i to år, begynner å oppsøke meg, tydeligvis for å fortelle at hun sliter, har måttet søke profesjonell hjelp. Hvorfor meg, liksom? Etter to år uten kontakt? Og de 3-4 gangene jeg tilfeldigvis har møtt på henne har ett møte vært tydelig negativt, det andre helt greit, og det tredje en monolog fra hennes side om henne problemer. Og da denne monologen inntraff var hun vel i en nøytral sinnstemning.

:

Tenker absolutt ikke alvorlig psykiatri her jeg heller. Får litt vondt av damen ( og jeg føler meg veldig lett invadert så den følelsen forstår jeg altså). Det at hun oppsøker deg plutselig nå kan komme av noe så enkelt som at hun jobber med å utvide nettverket sitt - enten alene eller etter råd fra/i samarbeid med fks en teraput. Da kan ditt navn ha kommet opp som en potensiell person å satse på. Kanskje har hun oppfattet deg som vennlig og ikke vært bortskjemt med denslags. Når man er usikker eller uerfaren i sosiale sammenhenger ender man jo ofte opp med å frykte stillhet, snakke om seg selv og "det som måtte falle en inn". Jeg sier ikke at du har forpliktelser i forhold til damen, men jeg tenker at vi med fordel ofte kan tenke litt bedre om folk og anta at "alle har sitt". Rent konkret ville jeg vært høflig men tydelig i enkeltsituasjoner der det ikke passer.