[My]

Opprinnelig lagt inn av Guava, her.

Jeg synes også det er verd å reflektere over hvordan man betrakter det å motta stønader ved sykdom og ledighet.

Ved lønnsforhandlinger brukes argumenter med prisstigning og hvordan økonomien i samfunnet utvikler seg.
Det er også lett å argumentere for at studiestøtte bør økes i god takt.

Så kommer det til disse andre stønadene som noen mennesker er helt avhengige av for å klare seg. Det er ikke snakk om en bonus, men inntekt for å kunne leve i samfunnet man er i. At en norsk trygdemottaker er steinrik i Darfur-perspektiv hjelper lite. Det er her man lever. Dvs. mange velger å flytte pga økonomi og også fordi det blir for tøft å bo der hvor majoriteten legger premisser som blir for dyre å innfri. Resultatet blir ghettoer. Det gjelder ikke bare Oslo, men også på bygda.

Veldig mye av trygdesystemet vårt finansierere mennesker med solid økonomi. Det finansierer også dem som har minst. Hva unner vi dem av livskvalitet? Er mat og klær det vi tenker får holde? Har unger det bra når de har mat og klær og kan søke om å få dekket fotballkontingent? Er det verdi i å ha blandede nabolag eller er det mest lettvint med segregering fordi like barn tross alt leker best?

Er det synd på oss som betaler skatt men som likevel sitter igjen med det vi trenger etter at huslån og hytte og bil er betalt?

Jeg har skrevet litt for mye i denne tråden, men det jeg kanskje savner er rausheten og den synes jeg ikke kommer til syne om man henger seg opp i at en som lever som relativt fattig bestiller seg en sydentur.

Jeg er veldig enig.