[Meissa]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Jeg har reagert på hennes definisjon av fattigdom tidligere, og lagde en litt lignende tråd da hun skrev bok om hvordan det var å bo på Nordstrand og alle rundt henne hadde så mye mer penger enn henne.

I følge hennes definisjon var jeg også «fattig» i barndommen. Selv har jeg aldri tenkt sånn på det. Vi hadde alltid mat, selv om det tidvis var bare brødskiver og ingen middag. Fancy sportsutstyr kunne jeg se langt etter, men jeg tror ikke egentlig at jeg savnet å kunne gå på ski. Jeg har jobbet fra jeg var helt ung (avisbud som 11-åring), for å ikke belaste familieøkonomien. Men mamma hadde jobb. Det gikk over etter noen år når det å være skilt ble en vane.

Jeg legger nok definisjonen et annet sted.

Hvis det å ikke ha råd til å gi ungene middag defineres som fattigdom. Har vi da fattige barn i Norge? Er det noen som ikke har råd til kneip og hapå liksom?



Vi hadde også mat hjemme og jeg definerte ikke meg selv som fattig da jeg var liten. Det er først i voksen alder, kanskje særlig nå som jeg har egne barn og snakker mer med andre foreldre om deres barndom, at jeg forstår hvor annerledes min barndom egentlig har vært.