[My]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Det er jo i og for seg ingen grunn til å grue seg før man står der, heller. Kanskje blir det bedre enn fryktet, kanskje verre, det er ikke som om det hjelper å ha bekymret seg.

Men det ER fortsatt et strukturelt problem at det OFTE er en belastning som kvinner står alene i, mens menn går inn i sin livs gullalder og slipper unna.

Så dette tydelig hos mine svigerforeldre. Svigermor tok seg av både sin egen mor og sin svigermor på deres eldre dager, som den mest selvfølgelige og naturlige ting. Besøkte dem daglig og hjalp dem med alt mulig, også da de var på sykehjem. Var hun ikke der så hadde hun dem likevel hele tiden i tankene og var bekymret, tenkte ut løsninger og kontaktet folk. Svigerfar besøkte sin egen mor maks en gang i uka, og det var når svigermor minnet han på å gjøre det. Tror ikke det er uvanlig, i alle fall ikke i deres generasjon.

Min farmor og farfar hadde seks barn, fem sønner og en datter. Farfar var frisk til han døde brått, men farmor ble svært gammel, syk og dement. Og gjett hvem av de seks barna som tok seg av henne de siste årene ...