[Gaia]

Jeg tenker at det er naturlig at alle forhold har sine opp- og nedturer. Jevnt over tenker jeg likevel at forholdet bare blir bedre og bedre, ikke minst fordi kommunikasjonen glir lettere for hvert år. Nå er vi i ferd med å få store barn, og det er utrolig fint å oppleve at vi (fortsatt) trives sammen, bare oss to. Selv om vi også er veldig glade i det å være en familie.

Første barnet kom da vi hadde vært sammen i (nesten nøyaktig) ni år. Han var ønsket og planlagt, og tok ikke så veldig lang tid å få på plass da vi først bestemte oss. Jeg tror det hadde vært mer krevende å være ufrivillig barnløs i mange år først, fordi jeg merket at jeg ble ganske koko av prøvingen.

Tiden med småbarn var nok de aller mest krevende, da jeg fungerer utrolig dårlig med lite søvn. Noe jeg fikk gleden av å oppleve på nytt, da vi fikk valp i høst. Nå sover valpen (endelig) hele natten, og jeg er i ferd med å bli en hyggeligere versjon av meg selv igjen.

Heldigvis har vi flere felles interesser som både lar seg forene med det å være småbarnsforeldre og det å være "bare" oss. Det tror jeg er en stor fordel, i lange forhold.