Dette kunne jeg ha sagt veldig mye mer om - for har vært på begge "kanter". Har slitt med spiseforstyrrelser så lenge jeg kan huske.
Ble satt på Grete Roede-kur alt som 7 åring, og jeg var ikke ekstremt overvektig heller - men har en mor som er sykelig opptatt av å være superslank. Jeg fikk kjeft om jeg la på meg en kg i sommerferiene når jeg var hos faren min. Der var det aldri noen som kommenterte hva jeg spiste, eller hvor mye jeg spiste - og det var god, hjemmelaget mat som vi spiste sammen. Det var derfor ganske SIKKERT at jeg la på meg når jeg var der.
Moren min har aldri vært spesielt opptatt av mat, og har sett det mer som et nødvendig onde virker det som.
Det er vel derfor ikke så rart om man får et noe merkelig forhold til hva mat er til.
Å bruke mat som innvendig plaster vet jeg i hvert fall veldig godt hva er.
Da jeg ble 18 - 19 år slanket jeg meg 25 kg, og var på god vei til å anorektiker. Kunne gå hele dager uten mat, og syntes jeg var råflink som hadde full kontroll på hva jeg puttet i meg. Ei venninne ga meg et spark bak, slik at jeg våknet og så hva jeg var i ferd med å gjøre mot meg selv.

Så som sagt - jeg kjenner begge sider, og vet hva det vil si å få stygge blikk i matbutikken når man tar en pose potetgull eller en sjokolade. De kunne like gjerne sagt " at du som er så feit, trenger vel ikke akkurat å bli enda VERRE"
Jeg vet også hva det vil si å få kommentarer når man har "normalvekt" eller helst litt mindre.
Det sier bare litt om hva slags syn som rår i samfunnet. Det er bare innpakningen som teller.