[007]

Opprinnelig lagt inn av Myria, her.

Å holde lillesøster varme lille hånd når vi er ute og går. Tenk at de en gang kommer til å bli for store til å trenge/ville holde hånden min.

Ah!

Jeg har et slikt minne jeg må dele. Da lillesøster var liten måtte vi gå opp en bakke til barnehagen. Langs veien gikk det en mur, som hopp og sprett-lillesøster alltid ville balansere på. Jeg måtte holde i hånden, det tok sin tid, og mang en morgen var tiden knapp og jeg utålmodig for å rekke jobb.
En slik travel morgen, med lillesøster balanserende med en liten hånd i min, tok jeg meg i at jeg aldri nøt denne tiden. At jeg alltid var travel, alltid pushet på farten, alltid hadde tankene et annet sted enn å høre på skravlingen. Så jeg bestemte meg for å være tilstede der og da, la jobb være jobb, høre på fireåringens skravling på inn og utpust og nyte øyeblikket.
I dag er hun 14 og er absolutt ikke interessert i verken å balansere på murer eller holde i hånden. Men hver gang jeg går opp "barnehagebakken" tenker jeg tilbake på denne morgenen, og kan se for meg en liten skravlebøtte med musefletter, med hopp og sprett i beina og med den myke lille hånden i min.