[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av mkj, her.

Jeg ønsker at de skal kunne forsørge seg selv og egne barn. Ikke måtte være avhengig av andre for å ha tak over hodet og mat på bordet. Jeg håper ikke de utdanner seg til et liv i fattigdom.

Det er vel svært få med jobb som lever i fattigdom? Man bor kanskje i leilighet, kjører gammel bil, og må prioritere hva man bruker penger på, men man er ikke fattig fordi om man må spare til ny sofa og farger håret hjemme i steder for å bruke 2500 kr hos frisør.

Jeg ønsker også at ungene mine skal få seg en jobb og klare seg selv. Men omdatteren min blir barne- og ungdomsarbeider og ikke går videre fordi hun trives med det og tilpasser livsstil og forbruk til det, så er det helt OK det også. Så lenge hun er lykkelig og får endene til å møtes. Spør hun om råd kommer jeg nok til å si at det ikke skader å ta mer utdannelse, om hun er motivert til det og ønsker å tjene mer.

Og når det gjelder minstemann, som drømmer om å bli fotballproff så sier jeg "da må du trene masse. Og ha en plan for hva du skal gjøre om du ikke når det målet - og hva du skal gjøre når den korte fotballkarrieren er over". Jeg sier IKKE "du kommer aldri til å bli fotballproff", selv om det er mest sannsynlig.

Får jeg barn som er lykkelige med det de gjør, så har jeg lykkes som forelder. Jeg forutsetter da at man ikke er særlig lykkelig om man ikke klarer å forsørge seg og må gå på sosialen for å overleve.