[Matilda]

Jeg synes alt du beskriver høres rimelig normalt ut, men jeg er sikkert herda etter å ha levd noen år med sånne gærne smådiktatorer. Pluss at jeg har en tendens til å bli en urimelig detaljorientert kontrollfreak sjøl, når jeg er stressa - men vi jobber med saken alle mann. Jeg kan i grunnen bare sitere hele innlegget til nokon, vi prøver å møte ungene slik hun beskriver. (Og noe lar vi slippe gjennom, vi kan ikke henge oss opp i alt.) Seksåringen var sånn - og det har gått over. Femåringen var sånn, og det har gått over. Toåringen har begynt nå, sjøl om han ikke er like ille ennå.

Jeg synes det er fornuftig å sjekke ut så godt du kan hvordan hun har det i barnehagen, men jeg tror ikke nødvendigvis det må bety at hun opplever noe vondt. Vi har riktignok hatt forverring i perioder der det sosiale i barnehagen har vært vanskelig, eller i perioder der vi voksne har vært stressa på jobb, og sikkert virker mer fraværende, eller når vi har blitt oppgitte eller også kjefta for mye, men like mye og verre i perioder der ungene bare har utvikla seg raskt. Minsten har tydeligvis et utviklingssprang nå, og han tegner til å bli en riktig fin, liten diktator, der de mest høyfrekvente frasene er henholdsvis "Dumme mamma!" og "Bæje meg!".

Det som fungerer best hos oss er i alle fall å være forståelsesfull, men bestemt, alle mine roer seg fortere om jeg forsøker å sette ord på hva de opplever som vanskelig sammen med dem. ("Er du sint på meg? Ville du ha på jakka før lua, ja? Er det derfor?" "Jaaa-aaaa! :vræl: ") Og så pleier mellombrors råd å funke, så det hjalp når han lærte seg å sette ord på følelsene sine sjøl: "Mamma! Du skjønnej vel at jeg baje tjengej en KOS!"

Jeg har mange ganger tenkt at mine unger må være helt usannsynlig vanskelige, og jeg veit at særlig han ene har vært en håndfull for barnehagen, men jeg tror i grunnen de er innafor normalen. Det er slitsomt mens det står på, men det går over. Eh - blir bedre, i alle fall. Og sta er bra, det er jeg overbevist om.