[nokon]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Opprinnelig lagt inn av nokon, her.

Eg kan kanskje legge til at mitt utgangspunkt for tematikken med overføring av holdninger, psykisk sjukdom, arv og miljø har vore at spørsmålet om forebygging av vidareføring har vore eit spørsmål som opptar meg personleg. Mykje av det eg har lese om emnet, er stoff eg har fått frå dei som jobber med barn som pårørende på den avdelinga eg er tilknytta. Og eg har blitt - litt absurd - positivt overraska over kor mange faktorar som speler inn og kor komplekst dette er. Det er mykje ein kan gjere som forelder for å forebygge ein slik ond sirkel. Eg ser jo at denne innfallsvinkelen er annleis enn det som er relevant for denne diskusjonen. Og det tar eg på mi kappe.

Eg held likevel fast på at det er lettvint og fordomsfullt å avfeie problemstillinga med ei litt fatalistisk "holdninger går i arv"-tenking. I alle sakene det har vore lenka til her, står det at det er vanskeleg å isolere årsaker og forklaringer og konkludere med kva som er kva. Og det er nettopp dette det blir forska på. Eg er glad for at det ikkje er så svart-kvitt som at uførhet går i arv, punktum. Det betyr at det er mogleg å forebygge denne effekten, noko som har vore mitt perspektiv i lesinga av dette materialet.

Det er kjempevanskelig å diskutere med deg. For det første later du som at det er generelt grunnlag, men når noen skriver noe du ikke liker så tar du det personlig.

For det andre så kommer du med påstander som andre ikke har sagt og så diskuterer mot dem. Stråmannstaktikk så det holder.

Det som er faktisk fint med at noe er sosial arv, er jo nettopp dette at da står ikke fremtiden til ungene slått i stein, det betyr jo at noe kan endres! Og som Niobe sier, når man har arvet sykdom så kan man tilrettelegge og velge yrke som man kanskje greier å stå i lenger.

Det får eg bare ta til etterretning, sjølv om eg er overraska over at eg oppleves slik. Eg prøver verkeleg å diskutere på generelt grunnlag og når eg opplever meg misforstått forsøker eg å forklare meg. Det einaste her eg har tatt personleg, var Daisy sine utsagn om at eg var "irritert" og Cyua sitt spørsmål om kva eg forventa for å kunne diskutere med meg. Og det siste fekk meg til å gå i meg sjølv og beklage.

Eg opplever at det er fleire stråmenn i denne diskusjonen. Og eg synest det er veldig mange generaliseringar ute og går. Eg forstår ikkje heilt kor eg kom skeivt ut her, men eg ser at det eg seier blir oppfatta som kverulering og ikkje den nyanseringa eg ønsker å komme med.

Uansett - eg ønsker å ha ein sakleg og ryddig diskusjon og beklager at eg har bidratt til noko anna her.