[Divine]

Januar:
1. Elena Ferrante: My Brilliant Friend. Jeg var skeptisk, trodde boka skulle være litt chick lit-aktig, men det var det svært få elementer av. Mye "coming of age", filosofi, psykologi og historie. Og slutten var slik at nå bare MÅ jeg lese neste bok ganske snart.

2. Karen Joy Fowler: We Are All Completely Beside Ourselves. Spennende. Annerledes. Velskrevet. Totalt ny tematikk for meg. En fantastisk leseopplevelse.

Februar:
3. Linn Ullmann: De urolige. Har aldri lest noe av henne før, men jeg ble positivt overrasket (hadde tydeligvis fordommer). Skriver mer om den når det blir lesesirkel.

Mars:
4. Cormac Mc.Carthy: All The Pretty Horses. Dette må da være skjønnlitteraturens svar på fargelegging. Dette er den nydeligste boken jeg har lest, tror jeg. Balsam som sjelen, til tross for noen opprivende hendelser. Jeg klarer ikke å forklare hvorfor, men den var bare så utrolig gripende og rett og slett VAKKER. Kan ikke forklares, må leses.

April:
5. Brené Brown: The Gifts of Imperfection. Anbefalt av en FP-er som er like allergisk mot selvhjelpsbøker som det jeg er, så jeg tok sjansen. Mye er litt vel amerikansk, men samtidig sier hun veldig mye innsiktsfullt om skam og higen etter det perfekte. Så mye av det hun skriver, tenker jeg på hver dag. "Comparision is the thief of happiness". Den satt, altså.

Mai:
6. Helen McDonald: H is for Hawk. Jeg fikk denne boka i gave, og takk og lov for det. Ellers så tror jeg aldri at jeg ville ha lest den. Noe så nydelig! Jeg trodde virkelig aldri en sann historie om ei som bestemmer seg for å temme en hauk, kunne være det spor interessant, men gjett om det var. Stemningsfull og glitrende skrevet.

Juli:
7. Emma Healey: Elizabeth is Missing. Jeg satt hele tiden og lurte på "er det virkelig slik det er å være dement?". Jeg følte nærmest det manglende grepet på virkeligheten selv. Jeg var ikke fullt så glad i flashbackene til 1946, og er usikker på om det var noe jeg burde lese mellom linjene der, som jeg ikke oppfattet. En storartet bok. Veldig annerledes.

August:
8. Jill Mansell: Tre ting om deg selv. Jeg leste denne kun fordi jeg fikk den i gave. Oversatt kiosklitteratur er ikke helt min greie, og denne var grusomt platt. Total mangel på noe som helst dybde, og den var rett og slett uinteressant fra a til å. Det verste er at den behandler vanskelige tema (død, sorg, organdonasjon, osv.) på en fornærmende overfladisk måte.

9. Andy Weir: The Martian. Jeg så filmen først, som viste seg å være veldig tro mot boka. Jeg skjønte lite av det vitenskapelige, men samtidig var det realismen og nerdinga jeg likte. Og hovedpersonens humor. Hadde han vært en "square jawed" helt, kunne boka fort ha blitt kjedelig.