[bina]

Opprinnelig lagt inn av ElinM, her.

Det forteller meg i alle fall at det naturligste og beste er å tilbringe mye tid med barna, integrere barna i familielivet og hverdagen generelt. Hverken være barnesentrert eller voksensentrert, men familiesentrert. Jeg lever dog i et moderne samfunn, har jobb utenfor hjemmet og ønsker å leve som jeg gjør. Men jeg prøver også å tilpasse livet vårt litt til "naturen/biologien". Jeg er for eksempel slett ikke udelt glad for å sende barna i barnehage. Jeg skulle gjerne vært mer hjemme med dem enn jeg er, latt dem utgjøre en større del av hverdagen min, men samtidig vet jeg at de trives i barnehagen og jeg på jobben. Dette er faktisk er evig dilemma for meg.

Veldig enig. Jeg prøver også å plukke det beste fra flere verdener. Jeg har også jobb utenfor hjemmet, og trives med det. Men samtidig ønsker jeg nærhet til familien min, og tid sammen med familien. Jeg syns at en av de største svakhetene ved dagens moderne samfunn er at man deler det så veldig i forhold til alder. Barna skal være i sin barne-verden, og de voksne skal ha egen "voksentid", og de eldre - ja de må vi bygge noe flott til så vi har dem trygt stuet vekk. Jeg tror at alle, uansett alder, taper på denne inndelingen. Kanskje spesielt ungdom, som hadde trengt gode forbilder som de har tillit til.

Jeg tror at tilknytningen mellom foreldre og barn slett ikke er ferdig utviklet når barnet er 1 eller 2 år. Man kan ikke bare flyte videre på et godt nedlagt arbeid det første året. Man må fortsette å jobbe for at barna skal være en del av både familien og samfunnet.

Men nå slo det meg - kanskje "familien" er avlegs som enhet? I dag er det for mange viktigere med individet, tror jeg.