[Blå]

Vi sitter i grupper, en norsk og 4-5 utlendinger. De blir grovt sortert inn etter nivå, slik at det ikke skal være for ulikt, men jeg opplevde nok at min gruppe sist var ganske ulik likevel. Det er ikke så lett for de som skal plassere dem.

Poenget er ikke å være en lærer, men å holde en samtale i gang og sørge for at alle får snakket og hjelpe dem med å finne ord og forme setninger. Utfordringen min var litt å holde det i gang og å finne nye temaer. Der var en del forslag til opplegg, men jeg kom litt sent og hadde dårlig tid til å forberede meg der, så jeg måtte ad-libbe ganske mye. Og så er det en utfordring å holde meg til formen og "tvinge" dem til setninger, selv om vi alle vet at det er fornuftig.

Men det var skikkelig morsomt. Vi lo masse og det hørtes det ut som om de gjorde på de andre bordene også. Det var seks grupper i samme rom, så lydnivået kunne bli litt høyt. Jeg hadde en ganske akademisk innstilt gruppe, som gjerne ville ha ord skrevet ned. Heldigvis var det papir og penn og jeg skrev masse gloser til dem og vi øvde på grønnsaker og snakket om mat. Det var forøvrig en grei ting å begynne med. Et stort ark med bilder av ulike frukter og grønnsaker og så snakket vi om hva vi likte og hvordan vi tilberedte det og ulikheter i matvaner mellom de ulike landene.

Jeg skal absolutt fortsette og synes at det er en veldig praktisk måte å være til hjelp på. Jeg har virkelig prøvd i alle år å sette meg ved ulike bord på foreldrearrangementer og prate med alle, men det er veldig ulikt hvor lyst folk har til å prate og jeg føler av og til at jeg er mer en plage enn en hjelper. Men her er det folk som virkelig har lyst til å lære og er superivrige.

Jeg meldte meg egentlig som flyktningeguide. På den opprinnelige planen sto all norsktreningen på formiddagstid og da kan jeg jo ikke. Men de har fått så mange frivillige nå, og flyktningeguider må gjennom en intervjuprosess, så det kan ta litt tid. Og så hadde de satt opp norsktreningstider etter arbeidstid, så da meldte jeg meg til det først. Og jeg ser at jeg egentlig like gjerne kan gjøre det, så jeg kommer bare til å la Røde Kors velge hva de trenger mest når den tid kommer. Jeg må være realistisk nok til å se at jeg bare kan gjøre en ting. Og så heller ha overskudd til å fortsette med den lenge.